Stemmen bak sofaen

Hos terapeuten kan du si hva du vil. Men hvordan føles det – for terapeuten?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To psykiatere treffes på gata. Den ene sier: «Du har det bra. Hvordan har jeg det?» Denne gamle vitsen, som forutsetter at psykiatere kan stille sine diagnoser uten en gang å snakke med pasienten, bygger opp om myten om sjeledoktoren som en mystiker med røntgensyn. Populærkulturens forestillinger om terapi ble i fjor vist som en utstilling i Sigmund Freud-museet i Wien, der man hadde samlet 75 tegneserieruter fra magasinet The New Yorker. Kuratoren for utstillingen mente salig Freud hadde likt tegningene, selv om han ikke anså terapi som noe å le av. For satiretegnerne er det nok å skisse et menneske som ligger rett ut på en sofa, og en mann med notisblokk bak ryggen hans, så vet alle hva det gjelder. Et av omslagene på The New Yorker viser Sigmund Freud som drosjesjåfør, med passasjeren liggende på tvers i baksetet.

Jeg ble minnet på utstillingen i Freud-museet da jeg leste to av høstens oversatte romaner, «Når du ser meg» av Siri Hustvedt og «Noe å si deg» av Hanif Kureishi. Begge har en terapeut – henholdsvis en psykiater og en psykoanalytiker – i hovedrollen, og begge snur perspektivet: Hva føler terapeuten? Klisjébildet er jo at han eller hun kjeder seg, nesten sovner. Men hos Hustvedt blir psykiateren derimot sterkt berørt av nesten alle sine pasienter: Han blir sint, lei seg, medfølende, misunnelig, til og med seksuelt opphisset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Terapeuten som hovedrolleinnehaver fikk et oppsving med TV-serien «Sopranos». Å få en mafiaboss som pasient skaper mange utfordringer – ikke minst etiske – for seriens doktor Melfi. Hvilke hemmeligheter skal hun holde på, og hvilke bør hun rapporterer til myndighetene? Som mange terapeuter, går hun selv i terapi. Hvordan Jennifer Melfi opplever Tony Sopranos fornærmelser, tilnærmelser og tilståelser, er noen av de fineste scenene i serien. De har inspirert en hel bok, «The psychology of the Sopranos», der en virkelig psykoanalytiker tar for seg seriens karakterer og stiller spørsmålet alle seerne lurer på: Virker terapien på en mafiatype som Tony Soprano? Og kommer doktor Melfi til å holde ut i lengden?

Hanif kureishi skildrer en psykoanalytiker som stiller pasientene sine grunnleggende spørsmål, men er redd for å stille dem til seg selv. Psykoanalyse er en terapiform der pasienten i stor grad assosierer fritt, og der analytikeren tradisjonelt sitter ute av pasientens synsfelt, oftest bak henne. Det er en krevende form, der pasienten ofte kommer flere ganger i uka, og ikke overraskende noe som fascinerer folk som lever av å dikte seg inn i andres sinn.

Men kan det bli vel ensomt å sitte der, bak sofaen? Erlend Loe gjendiktet for noen år siden den amerikanske poeten Hal Sirowitz’ diktsamling «Sa terapeuten min». I diktet «Begge vil lytte» kommenterer Sirowitz på forholdet mellom den som snakker og den som lytter. Moderne menn har lest bøker om at de må være gode lyttere. Men det har moderne kvinner også. Når han forsøker å få henne til å snakke, vil hun egentlig bare lytte, og omvendt. Dermed blir det pinlig stille.

Noen må altså snakke sammen. Ellers blir det ingen historier. Verken i virkeligheten, i romaner eller på TV.