Stemmen fra Vestbredden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LILLEHAMMER (Dagbladet) Stolt og smilende står Sahar Khalifeh på talerstolen. Hun holder Bjørnson-foredraget under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Sannhet er temaet hun har fått. Men hva er sannhet? En abstrakt idé? Hvem kan foregi å kjenne sannheten? Den endrer seg gjennom tid, følelser, hendelser, virkelighet.

– Min virkelighet er at jeg er kvinne, palestiner, araber, muslim. Det er min identitet. Kvinnen blir kalt det svake kjønn. Hun blir betraktet som verdiløs.

Sahar Khalifeh sier at sannheten har sin motsetning i forandringen. Hun snakker om palestinernes historie. Om autoritære tendenser i egne rekker. Om Oslo-avtalen som ikke fungerte. Om israelerne, som utnytter det kaoset palestinerne har skapt i egne rekker. Hvor fins sannheten oppi alt dette?

– Kjærlighet og frihet – på tross av all motstand, sier Sahar Khalifeh.

– Vi kjemper for kjærlighet og gråter når vi opplever det motsatte. Fins det mennesker som ikke drømmer om frihet, i kropp, sinn og tale? Mennesket fortjener håp og verdighet. Dette tror jeg på, dypt i hjertet. Der fins en sannhet verdt å kjempe for.

HUN KOM TIL verden i Nabulus på Vestbredden som en stor skuffelse. Foreldrene gråt da hun ble født. Hun var den femte datteren på rad i en familie som ønsket seg guttebarn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Min tante fikk stadig sønner, men min mor fikk bare én i en flokk på seks. Hun var vakrere, mer verdig og intelligent enn sin søster, men hun ble sett på som en taper, sier Sahar Khalifeh.

– Det ville ikke jeg bli. Jeg har slåss siden jeg var barn for å vise at jeg er god og verdig, søt og morsom.

– Hvor viktig er kvinnekampen i Midtøsten-konflikten?

– Den er viktig for utvikling av hele det arabiske samfunnet. Da jeg begynte å skrive om palestinske kvinner i 1980, var jeg en pioner. Det var ingen på den palestinske venstresida som var enige med meg. De ville frigjøre arbeiderne først, dernest kvinnene. Men den vanlige mannen undertrykte både sin egen kone og andre kvinner. Hvordan kan man skape et godt samfunn når halve befolkningen er funksjonshemmet? Da jeg påpekte det, ble jeg hardt angrepet. Først i de seinere åra har bevisstheten om kvinnenes betydning økt.

– Hvilke konsekvenser kan det få?

– Hvis et feminint perspektiv får komme mer til orde, vil situasjonen bli annerledes. Menn har så mye testosteron. De elsker å slåss. Kvinnen er ingen engel, men hvis det er noe hun ikke liker, foretrekker hun fredeligere metoder.

1967. SEKS DAGERS KRIGEN er over. Israel har okkupert Sinai, Gaza, Vestbredden og Golan-høydene. Sahar Khalifehs flytter sammen med sin mann til Libya, 25 år gammel. Hun er hjemmeværende husmor. Hun er fylt med sorg, raseri og frykt og bestemmer seg for at hun vil skrive av seg de såre følelsene. Inspirert av den store, palestinske poeten Mahmoud Darwish begynner hun å skrive dikt. Men hun føler ikke at hun klarer å få gitt uttrykk for den bitre konflikten og de steile motsetningene i den palestinske befolkningen.

Dermed begynner hun på en roman. Hun skriver over 500 sider for hånd, en fortelling som handler om de tragiske hendelsene. Om svakheten som førte til det overveldende tapet. Opplevelsen av å være okkupert av en fremmed makt. Når boka er ferdig, drar hun sammen med de to døtrene sine til Israel. Men på broen inn i det okkuperte området, blir hun stanset av militærvakter. De leter igjennom bagasjen hennes og finner manuskriptet. Den tar de med seg. I timevis sitter Sahar Khalifeh i bilen sammen med sine to små døtre og venter. Hun er redd. Til slutt kommer vaktene tilbake. De sier at det hun har skrevet, ikke kan godtas. De kan ikke arrestere henne, sier de, men de beholder manuskriptet.

– Vi dro videre til Nabulus og ble der i to uker. Deretter reiste jeg tilbake til Libya. Seinere fikk jeg vite at en jeep full av væpnede soldater hadde kommet og spurt etter meg like etter at jeg var dratt. Jeg ble rådet til å ikke komme tilbake.

– Hva skjedde med boka?

– Den så jeg aldri mer til. Jeg forsøkte å få den tilbake, men til ingen nytte. Å skrive den om igjen var håpløst. Men jeg ville ikke gi meg. Et år seinere skilte jeg meg og bestemte meg. Jeg ville bli forfatter.

SAHAR KHALIFEH strutter av selvtillit og ambisjon. Hun har slåss hardt for å få den posisjonen hun har som den ledende blant dagens palestinske forfattere.

– Som kunstner har jeg et ansvar. Jeg kan ikke bare være idealistisk, som forfatter må jeg strebe etter å bli suveren. Jeg må jobbe like hardt med det kunstneriske som med det politiske. Skal man bli en stor forfatter, må man være intelligent nok til å forstå andre mennesker og deres følelser. Man må kunne se naturen og være i stand til å tolke det man leser. Man må utdanne seg selv hele tida. Ha vilje og tålmodighet. Stahet er nødvendig. Jeg er sta, veldig sta.

– Du har skrevet ni romaner, er du fortsatt under utdannelse?

– Selvsagt, man kan alltid bli bedre. Tenker man ikke slik, repeterer man bare seg selv og blir stående fast. Jeg vet at jeg har lyktes i mye, men jeg har ikke nådd det nivået jeg streber etter. Det er viktig å lære å forstå seg selv. Være komplett ærlig. Trenge igjennom andre folks følelser. Ellers virker man ikke overbevisende på leseren.

HAR DU MØTT mye motstand?

– I 1976 skrev jeg en roman som forsvarte de palestinerne som bodde og arbeidet i Israel. Den utløste et ramaskrik. I 1980 skrev jeg om tre kvinner; en journalist, en prostituert og en arbeider i Israel. Jeg framstilte alle tre som undertrykte, på hver sin måte, uansett omgivelser. Jeg er nøye med å gjøre research, slik at skildringen var realistisk. Da eksploderte det. Alle vendte seg mot meg og kalte meg kvinnesjåvinist. Først de siste åra er jeg blitt beundret og respektert. Jeg har fått rett. Det har tatt 30 år.

– Du har studert i USA. Hva lærte du der?

– Jeg skriver om det i romanen «Arven». Jeg opplever at mye ensomhet, sexutnyttelse, dårlig kommunikasjon og fremmedgjøring. De har mistet mye lidenskap og intimitet. Når hovedpersonen i min roman møter det gamle samfunnet på Vestbredden, opplever hun at det er fullt av følelser. Til tross for våre svakheter, er vi fortsatt et samfunn fylt med varme og temperament. Det er tross all motbør en stor ressurs.

SELV UNDER okkupasjonen etter seksdagerskrigen i 1967 hadde Sahar Khalifeh en viss tro på en fredelig løsning i Midtøsten. Om at venstrekrefter på begge sider kunne forstå hverandre. Men i dag er hun svært dyster.

– Angrepet på Gaza var forferdelig. Det ødela alle håp om at Israel kan være en bidragsyter i en fredsprosess. Soldatene utviste en ondskap som er helt umulig å godta. De ser ut til å nyte å ødelegge infrastrukturen og det sivile samfunnet; sykehus og skoler. De sier de fører en forsvarskrig, men hvordan kan de gjøre det ved å ødelegge et så svakt samfunn, fylt av hjelpeløse fattige?

– Hadde du mer håp før Gaza-ødeleggelsene?

– Dessverre er stemningen blitt dårligere og dårligere. Israel er blitt mer og mer ondsinnet og høyrevridd. Jeg ønsker en fredelig løsning, men må bare innse at israelerne ikke er klare for det nå. Vi ser bare flere nybyggere, flere ekstremister, utenriksministeren er komplett gal. Slike folk ødelegger alt håp. Jeg føler virkelig at de hater oss.

– Hva med deg? Hater du tilbake?

– Jeg gjorde ikke det for 30 år siden. Men i dag gjør jeg det. Jeg hater tilbake.