Stengte kraner

Da sovjetisk militærmakt ikke lenger fungerte som russisk maktbase, kunne den delvis erstattes av Russland som pålitelig energileverandør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER NESTEN som i gamle dager: Nå lurer hele den vestlige, og deler av den østlige, verden på hva det er som foregår i Kreml, hva det er Putin pønsker på. Verden skalv da Leonid Brezjnev holdt fingeren på knappen. Nå fryser Europa når Putin stenger krana. «Før ble vi kalt Øvre Volta med raketter. Nå er vi Øvre Volta med gass», kommenterte et nokså kynisk medlem av den nokså maktesløse dumaen. Det var etter at nasjonalistiske og relativt statlige russiske TV-stasjoner rapporterte direkte fra åstedene der trykket i gassledningen som går gjennom Ukraina til det øvrige Europa, ble senket for å strupe forsyningene til de oransjerevolusjonære.Prisen på naturgass fra Russland til Ukraina rykket i romjula opp fra økonomisidene til førstesidene i avisene. Det har vært klar i noen måneder at Kreml ikke ville la vestorienteringen til president Viktor Jusjtsjenko passere uten konsekvenser. Mens utenriksministermøtet i NATO i desember diskuterte om Ukraina skal tilbys medlemskap i 2007 eller i 2008, diskuterte gasselgerne i Gazprom «markedspris» med gasskjøperne i Ukrainas Naftogaz. Den er det firedoble av dagens «vennepris», eller opp fra 50 dollar for tusen kubikkmeter til 230 dollar.

NYTTÅRSAFTEN demonstrerte Vladimir Putin at han hele tida har vært den egentlige forhandleren da han tilbød Ukraina utsettelse i ett kvartal, mot å godta prishoppet deretter. Putins regjering kjøpte seg opp til 51 prosent i Gazprom etter at Boris Jeltsin hadde delt også dette selskapets enorme ressurser ut til sine venner og støttespillere som etter hvert ble kjent for omverden som oligarkene. En av dem som ble kriminelt rik i denne prosessen, har kjøpt seg slott og fotballaget Chelsea i Storbritannia. En annen kom seg ikke unna før han havnet i fengsel og selskapet ble kjøpt tilbake til Kremls kontroll for innbruddspris.Det forståelige element i dette er at da sovjetisk militærmakt og atomtrussel ikke lenger fungerte som russisk maktbase i verden, kunne den delvis erstattes av Russland som pålitelig energileverandør i energiknapphetens epoke som verden er godt og vel begynt på. De vestlige økonomiene har suverent sett bort fra alle advarsel om å spare og økonomisere sånn at det ikke er plass til veksten i den kinesiske og indiske økonomien uten en bratt stigende pris på energi.

DET UFORSTÅELIGE element er at president Putin selv torpederer sin egen, nye maktbase ved å stenge gasskranene til Ukraina i noe som bare kan forståes som en politisk straffeeksersis. Dermed leverer han verdens beste salgsargument for alle andre leverandører av energi som for eksempel Norge. Etter Ukraina kan norske gasselgere beregne «putinpåslag» på sine langsiktige leveringsavtaler. Det minner om da Richard Perle som var viseforsvarsminister i president Ronald Reagans administrasjon først på 1980-tallet, lyktes i sitt storpolitiske spill for å stanse enda en planlagt sovjetisk gassledning inn til Tyskland, og i stedet tvang fram et prisnivå på gassen som gjorde det norske Troll-feltet lønnsomt å bygge ut med tilhørende rørnett til Tyskland. Argumentet var at Tyskland ikke måtte bli enda mer avhengig av sovjetisk energi enn det allerede var.

IKKE VET JEG om utenriksminister Jonas Støre takker Russlands president for hjelpen, men i løpet av romjula har Putin sørget for mye større gjennomslag for Støres argumenter for Norges sak på bred front både i Berlin, Brussel og Washington. Fra den ene dagen til det andre framstår det både i de vestlige regjeringskontorene, og i palassene til de multinasjonale energikonglomeratene, som mer vesentlig å ha noe både å måle Russland mot og balansere med. «Forsyningssikkerhet» kan Støre plassere øverst på alle sine samtalenotater når han raser fra en hovedstad til den neste, og han kan regne med å møte både åpne dører og ører.I våre nærområder er Norge en nesten like stor energistormakt som Russland, til tross for at vi da sammenliknes mot verdens største land i utstrekning som var en supermakt helt til for femten år siden. Poenget her er at nå det er energi det handler om, spiller Oslo i samme divisjon som Moskva. Spørsmålet nå er om regjeringen Stoltenberg og dens partigrupper i stortinget takler den utfordringen.