VANT: Frida Holm Skoglund forlater Oslo Tingrett etter å ha levert følgende budskap til gjerningsmannen: «Vi vant. Han tapte». Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
VANT: Frida Holm Skoglund forlater Oslo Tingrett etter å ha levert følgende budskap til gjerningsmannen: «Vi vant. Han tapte». Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Sterke vitner, sterke vitnemål fra Utøya

De vant over drapsmannen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvor hentet og henter de styrken sin fra? Det er den tanken man sitter igjen med når man hører de overlevende fra Utøya forklare seg om marerittet de har opplevd.

De er blitt jaget rundt på en liten øy av en kald drapsmann som prøvde å drepe så mange mennesker som mulig. De blir truffet av kuler fra et av drapsmannens våpen. De fortsetter å løpe, mange beskriver at de i situasjonen ikke kjente smerten. De gjemmer seg der de kan finne et lite skjulested, eller de legger på svøm, sårede mennesker i iskaldt vann.

Silja Kristianne Uteng
måtte flykte for livet fra teleplassen. Hun ble skutt i armen, og løp videre. Hun svømte for livet mens hun så Brevik drepe ungdommer på land. Vannet er så kaldt at hun mister følelsen i armer og bein to hundre meter fra land. Likevel klarer hun å svømme helt inn.

Lars Grønnestad
tror han hører kinaputter. Så ser han mennesker som flykter. Han har aldri sett noen med så oppriktig skrekk i sitt liv. Han blir skutt i ryggen. Skuddet knuser to ribbein og punkterer lungen. Han stuper, men klarer å komme seg videre. Mens han flykter makter han å ringe 113. Han klarer å gi politiet viktig informasjon når de ringer tilbak.

Han finner ett
av de to trærne på Utøya med grener som går ned til bakken, han klarer å smøre seg og klærne inn med jord for å kamuflere seg. Der ligger han i skjul og konsentrerer seg om å overleve. Det er som han har en kampestein på brystet, han får ikke oksygen. Han går inn og ut av bevissthet, han kjenner blodet forlate fingre og tær. Han overlevde. Lungefunksjonen er kanskje litt redusert, han er litt sensitiv for plutselige høye lyder, Han studerer. Han vil ikke være «han fyren som ble skutt på Utøya».

Frida Holm Skoglund
ble skutt i låret da hun flyktet. Hun dro ut kulen fra låret alene, forteller at den var «brettet ut» på et vis. Så svømmer hun, mens Breivik står på land og skyter. Kneet er skadet, hun må svømme med et bein. Hun får et astmaanfall. Hun går under mange ganger. Kroppen blir blå av kulde, hun er i vannet i en time. Får betennelse i hoftene og kneet. Det er ofte tungt, men hun har et klart budskap til gjerningsmannen: Vi vant. Han tapte. Norsk ungdom kan svømme.

Slik fortsetter det.
Vitnene slåss for eget liv, samtidig som de så langt de kan klare prøver å hjelpe andre. Redder de livet, går tankene ofte til dem de mistet. Og det kan være en utfordring å få orden på livet, etter å ha overlevd.

Fortellingene til vitnene
ligner hverandre, ofte på flere punkter. De som hørte skuddene, forklarte det  først som kinaputter eller fyrverkeri. Når man så folk som flyktet , eller lå nede, prøvde mange å få det de så til å passe med at dette var en slags øvelse.  

Fra alvoret blir klart
blir utfordringen motsatt: Noen skyter for å drepe - men hvor mange? Alle kan være en mulig drapsmann, alle ukjente mulige terrorister. Når en mann i politiuniform skyter for å drepe, hvordan kan man da stole på andre politimenn? Bør man? Når de flyktende ikke lenger stoler på politifolk eller båtfolk er det ikke et uttrykk for panikk. Det er et uttrykk for sunn skepsis.

Og alle virker enige
om én ting: Terroristens oppførsel. Breivik oppførte seg helt rolig. En kjølig, kontrollert drapsmann. Eller som Skoglund ubehagelig presist beskrev det: Han virket rolig, men han var aggressiv på avtrekkeren.
 

Sterke vitner, sterke vitnemål fra Utøya