Sterkere enn kjærligheten

Fagfolket har merket en markant økning i antall henvendelser fra bekymrede pårørende til ungdom som bruker «partydop».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Partydop - ikke bare til fest

- Foreldre, søsken og kjærester til «partydoperne» føler at de faller utenfor det etablerte hjelpetilbudet, og at de ikke identifiserer seg med pårørende til de mer etablerte misbrukerne, sier Anne-Kari Straand Østerberg, daglig leder for Veiledningssenteret for stoffmisbrukeres pårørende. I 20 år har hun jobbet innenfor rusomsorg og psykiatri.

Veiledningssenteret er et av svært få steder i Norge hvor pårørende fra alle kanter av landet kan søke støtte og få informasjon fra fagfolk.

- Motedop eller heroin: Belastningen på de pårørende er like stor. Hit kommer alt fra besteforeldre til barn. Felles for dem som oppsøker oss, er at de er i en livskrise. Familien skranter, jobben påvirkes og økonomien tvinges i kne for mange som lever med en rusmisbruker, sier Straand Østerberg.

SÅKALTE MOTEDOP finner stadig nye arenaer og veier inn i de lukkede ungdomsrom. Hardere stoffer som tradisjonelt er blitt brukt av tunge misbrukere, falbys nå også til de unge. I dag selges heroin rekordbillig. Magasinet møtte to mødre og en kjæreste som i flere år har levd med et familiemedlem som ruser seg. Deres historier forteller om håp, fortvilelse, tro, bunnløs sorg og grenseløs kjærlighet.

- Jeg følte meg så fattig den dagen jeg skjønte at ungen min var misbruker, sier Åse.

Hennes eneste sønn er i begynnelsen av 20-årene. Han var den snilleste gutten i gata, den alle jentene ville leike med da de var små. Spinkel og stille. Da han var 17, begynte han på helsestudio og vokste seg fort kraftig. Humøret begynte å svinge i takt med de anabole steroidene. Han la opp treningen. Veien fra anabole steroider til amfetamin var kort. I høst truet han med å drepe foreldrene.

I noen dager ble han tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon. Nå er han ute igjen, og bor sammen med kjæresten. Alt moren kan, er å håpe.

- Han var, og er, vårt kjærlighetsbarn. Han er den eneste jeg har. Jeg tok kontakt med Veiledningssenteret etter truslene om drap. Da hadde vi fått nok. Nå kan jeg ikke gjøre stort fra eller til, ikke nå lenger. Framtida må han velge selv, sier Åse.

EVAS SØNN STARTET Å RØYKE HASJ i tenårene, så var det ecstasy og andre piller. Han var hekta i flere år, kanskje er han det ennå.

- Du går i stykker i takt med at ungen din går i stykker foran deg. Det er en heltidsjobb å ha en rusmisbruker i huset. Å få et rusbarn er en katastrofe i livet, sier Eva.

- Jeg ønsker alt godt for ungen min, håpet er der, han er inne i en god periode, men redselen bærer jeg likevel alltid med meg. Jeg planlegger aldri langt framover. Sånn som for jula har jeg en plan, og mange kriseplaner. Alarmberedskap, alltid. Jeg har fått et hull i hjertet, og det stopper ikke å blø, sier Eva.

Anne har en datter på 10 år og er kjæreste med en narkoman. Han var nykter da de møttes, men sprakk rett før han skulle opp til avsluttende eksamen i ingeniørstudiet.

- Han knyttet sterke bånd til jenta mi, hun merket at noe var galt, og da han la seg inn til behandling i sommer, fortalte jeg henne om stoffproblemene hans. Hun ble lei seg og trengte noen utenforstående å snakke med. Det er veldig mange barn som er pårørende og som trenger hjelp. Og det finnes for få fagfolk, sier Anne.

KJÆRESTEN OG MØDRENE som har fått hjelp gjennom Veiledningssenteret, er takknemlige. Med Anne-Kari som samtalepartner er de kommet videre. - Direkte kontakt med de pårørende er helt essensielt. Samtale og informasjon er forebyggende helsearbeid som kan forhindre sykemeldinger, samlivsbrudd, sosial isolasjon og merbelastning for psykiatrien. For så tøft er det å ha en rusmisbruker i familien, sier senterleder Anne-Kari Straand Østerberg.