Stikk på veien til helvete

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oslo Sentralstasjon er Norges mest travle knutepunkt for trafikk. Mer enn 150 000 mennesker passerer daglig til og fra buss, tog og t-bane. Her samles persontransporten fra fire landsdeler og fra landets mest folkerike region. Det er ventet at tallet på passasjerer som bruker området vil doble seg de neste tjue åra. Derfor skal stasjonsområdet bygges ut og bl.a. gi plass for nye forretninger. Oslo S er nemlig en av landets mest attraktive salgsplasser. Det vet de som bestyrer utendørsmarkedet. Der foregår et friskt salg av piller og pulver til kunder som bruker narkotika.

For ei uke siden åpnet statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget en ny politipost på Oslo S. Så langt har dette hatt begrenset eller forbigående effekt på kriminaliteten og de sosiale problemene i området. Torghandelen med narkotika pågår som før. På plenen foran den vannløse fontenen med skulpturgruppa «Solen og Jorden» av Ørnulf Bast, står unge jenter i bare trusa mens de leter nedover beina etter et passende sted å sette dagens første sprøyte. Det hender de gir opp og får ei venninne til å sette den i halsen i stedet. Slik pågår kommers og konsekvens i et kretsløp uten ende. Ofrene er mennesker vi har plassert lavest på samfunnets rangstige. Profitørene er profesjonelt hjerteløse. De sørger for at veien til helvete er brolagt med engangssprøyter. Likevel lar vi det pågå uten stans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med jevne mellomrom er politikere med ulik farge på partiprogrammet ute og klager over tilstandene. De vil gjerne kle seg i kostymet til de politiske superheltene, altså bli figurer som rydder opp og er hard mot de harde. Dessverre er denne viljen nokså lik det egentlige utgangspunktet, dvs. tegneserienes realisme. Når man pirker litt på disse politikerne, viser det seg at de først og fremst er ute etter å løse et estetisk problem. De vil ha de fæle menneskene fjernet og sluppet løs et annet sted. Slik inngår den politiske dobbelttalen i en strategi byens bedrestilte har benyttet i et par hundre år. De bosetter seg i pene bydeler og forsvarer renheten der med nebb og klør. Uten mine til engasjement lar de problemene få samle seg opp andre steder. Så gjennomført er Oslos sosiale apartheid at Preben med silkeskjerfet kan bo et helt liv i hovedstaden uten å møte byens mørkere sider. Sola skinner alltid på kastanjene i Bygdøy allé.

Slike holdninger har også en fordummende effekt på kriminalpolitikken. Når åpen omsetning av narkotika reduseres til et ordens- og skjønnhetsproblem, forsvinner et større og viktigere perspektiv. Smugling, salg og bruk av narkotika er ikke et inngjerdet eller individuelt problem, men et frontavsnitt i kampen om samfunnets autoritet. Det er ingen påstand, men en global erfaring som er testet ut i alle tenkelige formater. Når ordensmakta gir opp og trekker seg ut, inntas terrenget øyeblikkelig av kriminelle. Det har vi sett på Balkan, i Latin-Amerika og Karibia, i Vest-Afrika, Sørøst-Asia og i Afghanistan. Det er den samme effekten vi kan observere i parker, på plasser og i kvartaler i Oslo og andre større byer. Der samfunnets autoritet viker, overtar kriminelle krefter det seinere er meget vanskelig å bli kvitt. Den lukrative omsetningen av narkotika er mer enn stor nok til å etablere og opprettholde en ny og mer brutal form for autoritet.

Bråkjekke politikere sier gjerne at vi må vinne kampen mot narkotika. Det er umulig. Kampen mot narkotika kan ikke vinnes, men det er livsviktig at den ikke tapes. Det handler selvsagt om narkotikabrukernes liv og helse, men også om samfunnets alminnelige sunnhet. Der narkotikakriminalitet får fotfeste eller et skinn av legitimitet, korrumperer den alt rundt seg. Det er dette vi skal frykte, ikke de jevnlige skremselsrapportene om politiets eller tollvesenets beslag av ulike typer stoff. Slike tall forteller lite om problemets omfang, men kanskje noe om myndighetenes effektivitet, ressursbruk og hell. Årsrapporten for 2008 fra Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EONN) tyder på et svakt økende og høyt nivå når det gjelder de fleste former for illegale droger. Uansett vet vi at narkotika er urkilden for mange andre typer lovbrudd. Det skal begås mange innbrudd for å finansiere stoffbaronenes gullkjeder og raske biler.

POLITISK ER DET enkelt å utstyre politiet med midler og mål i kampen mot narkotika. De rusavhengige er et mer krevende problem. Den åpenlyse omsetningen og bruk av stoff flere steder i byen, tyder på en økende aksept for at enkelte grupper kan unndra seg sentrale deler av samfunnskontrakten uten at det får konsekvenser. Det er en effekt av at vi i økende grad plasserer rusmisbrukerne i en utslettende offerrolle de raskt aksepterer og utnytter. Slik tar vi fra dem ansvaret for eget liv og for fellesskapet, men også det menneskeverd de har krav på.