Stille før stormen

Hvor er bildet som rører hjertene? Det er foruroligende stille etter skuddet i Asker, skriver Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN LITEN GUTT blir skutt og alvorlig skadd på et asylmottak i Norge. Men i motsetning til Ali-saken i fjor vekkes ikke det folkelige engasjementet mot rasisme. Hvor ble det av underskriftskampanjene, støttekonsertene, demonstrasjonstogene? Hvor er mødrene som våker utenfor asylmottaket i soveposer: «Vi går ikke herifra før dere er trygge». Det avgjørende bildet som kan røre hjertene mangler. Her skal du få noen andre:

PÅ TAMPEN av 80-tallet brant noen ungdommer tre kors på ei slette utenfor asylmottaket i nabobygda mi på Sunnmøre. Ei tid etterpå ble en tamilsk familiefar banket opp med jernstenger av sunnmøringer i sitt eget hjem. Foran familien. Hendelsen skremte livet av asylsøkerne, og gjorde uutslettelig inntrykk på innbyggerne på Hareidlandet. Hvordan hadde vi kommet dit? Hva var det som var i ferd med å skje?

VENDEPUNKT. Det var de åra Norge sto i brann. Arne Myrdal stiftet Norge mot innvandring. Han holdt sine folkemøter i Brumunddal, Arendal og Oslo. På ett av møtene kom en liten gutt opp på scenen, han tok mikrofonen og sa: «Dere pakkiser kan faen meg dra herifra ». Det var de åra alle i Norge, unge som voksne, var tvunget til å ta et standpunkt. 10 000 mennesker på Youngstorget, tett i tett, vendte Myrdal ryggen mens de sang «We shall overcome». Annette Thommessen. i Norsk Organisasjon for Asylsøkere gråt: «Denne demonstrasjonen gir håp for framtida ».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ULMER i Norge nå; denne sommeren kan være et nytt vendepunkt. Det kan vippe i feil retning. Den klanderverdige voldsepisoden på Våler asylmottak mellom tsjetsjenere og kurdere eskalerer situasjonen. Ordfører etter ordfører slår alarm, de vil ikke ha flere asylmottak. I nabolagene samler innbyggerne underskrifter mot å få flere asylsøkere tett innpå seg. Det følger bare problemer med. Ordføreren i Asker vil vurdere asylmottaket på ny på bakgrunn av skuddet mot den somaliske gutten. På en blogg på VG Nett skriver en leser: «Dette er veldig, veldig bra. Jo fleire som er misnøyde med mat, telt eller kulehol i veggen, jo verre vil stemningsrapportane heim bli, og jo færre lykkejegarar kjem neste år. Likevel, det einaste som verkeleg vil nytte er Frp i regjering».

ALLE DISSE SMÅ utsagnene, de er jo hver for seg så uskyldige. Det er kanskje også berettiget oppgitthet, som handler om følelsen av mangel på kommunalt selvstyre. Men se hva som skjer. Forstå hvilket bilde som tegnes av Norge nå. Et rikt og ugjestmildt land. Bestem deg for hvilke holdninger du vil møte andre mennesker med. Se at dine små handlinger veves inn i en større sammenheng. Tør å møte det fremmede.

DET ER en historie, den sier så mye om hvordan møter kan endre alt. Norsk-somaliske Safia Yusuf Abdi foretar sine daglige hjemmebesøk som sykepleier i Harstad. Hun har fått innvilget asyl. En dør blir åpnet, men straks slått igjen. Abdi banker på ny; husfrua åpner og sier at hun bare vil ha norske sykepleiere. Dagen etter vender Abdi tilbake; hun er alene på vakt og har ikke noe valg. Husfrua lar døra stå åpen så hun kan gå inn.

Da hun er ferdig med å stelle den syke ektemannen i huset sier hun «hadet», ikke noe svar. Dagen etter kommer Abdi igjen, husfrua lar døra stå åpen, men besvarer ikke «hei’et». Men da hun går, får Abdi et lite «ha det bra». Abdi får en ny rute utenom huset, men får hun vite at hun er savnet. Når hun er tilbake etter to uker, sier kvinnen i huset: «Hei, hvor har du vært? Det er så hyggelig å se deg igjen».

HVA HANDLER denne fortellingen fra boka «Mellom to kulturer» om. Den handler om å bli eksponert for det fremmede, igjen og igjen, helt til det er nært og forståelig. Den handler om at menneskene ikke klarer å opprettholde fiendtlige holdninger i konkrete enkeltmøter med andre mennesker. Den handler om at vi er like og forskjellige på samme tid. Den handler om dialog, og viljen til ikke å gi opp.

JEG PRØVER å tenke meg hvordan de brennende korsene så ut innenfra asylmottaket på Hareid. De korsene beskytter ikke, de lager en avgrunn mellom menneskene. Vi brenner ikke slike kors i Norge lenger. Vi slår ikke med jernstenger. Vi skyter ikke på hverandre.

Den gangen for rundt femten år siden, reiste bygda på Sunnmøre seg i all sin velde og slo ring rundt familien. I dag sender politiet et utvetydig signal gjennom lokalavisa, som for å dempe all tvil: Det finnes ingen problem knyttet til asylmottaket. Vi trenger ikke et enkeltstående bilde som dokumenterer skuddet i Asker for å forstå hva som står på spill denne gangen. Vi har bilder nok for et liv.