Stille om i Forsvaret

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold er farlig god i amerikansk slik det snakkes av Donald Rumsfeld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En svært

framtredende norsk etterretningsmann sa en gang at det ikke var bra for en norsk forsvarsminister å kunne engelsk for godt. I den kalde krigens mer intense faser kunne det være i norsk interesse å holde de ivrigste amerikanerne på armlengdes avstand. På flytenden engelsk er det lettere å bli revet med og glemme hvor man kommer fra, hvem man er og hva man representerer. Advarselen er dessverre ikke gått ut på dato.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold er farlig god i amerikansk slik det snakkes av Donald Rumsfeld. Det norske forsvaret er ført inn i en dramatisk omstilling under hennes ledelse. Noe av det som gjøres er åpenbart inspirert av tanker om bruk av militær makt som er gått solid ut på dato i Fallujah og Saddam City.

Forsvarsministeren

og hennes rådgivere i departementet driver fram en omlegging etter visse radikale ideer som Rumsfeld brakte med seg inn i Pentagon. Ideer som holdt på å koste ham jobben. Men så kom angrepene den 11. september 2001 og sluttet rekkene. Irak skulle være det store beviset på hva såkalt mobilt nettverksforsvar og smarte våpen kan utrette på slagmarken. Siden har virkeligheten meldt seg med asymmetrisk tyngde, for å si det sånn.

Men delvis basert på disse tankene, trapper vi ned Det norske forsvarets nærvær i nordområdene samtidig som olje- og gassressursene i områdene som grenser mot Russland, på nytt er i ferd med å gjøre Nord-Norge strategisk viktig.

Det er naturligvis

tøv, slik forsvarsministeren hevder, at vi kan sette inn vår innsatsstyrke, som er Telemark bataljon og litt til, dersom det blir behov i nord eller andre steder i kongeriket. Ikke dersom den allerede er utstasjonert på Balkan eller i Midtøsten.

Med svært lite

debatt er mye klassisk tenkning om militært nærvær, suverenitetshevdelse, selvstendighet og uavhengighet kastet på båten til fordel for noen nye, militære konsepter som allerede har vist seg utilstrekkelige på bakken der de er blitt prøvd.

Og det er skummelt for debatten at hjemlige kritikere, noen ganger pensjonerte generaler, blir utsatt for rene hviskekampanjer når de plukker fra hverandre noen av de mest begeistrete forsvarstalene for den nye tid.

Behandlingen

av prosjektet rundt Joint Strike Fighter er en god illustrasjon. Norge betaler en slags avgift i ti år for å få lov til å stå på kjøperlista. Etter ti år har vi betalt en milliard kroner. For noen uker siden ble det diskutert om norsk forsvarsindustri fikk nok igjen for denne avgiften i form av større oppdrag i prosjektet. Den fremste tåkelegger av realiteten som er at norsk industri ikke vil få slike oppdrag av betydning, er forsvarsministeren selv. Restriktive, amerikanske regler for overføring av teknologi gjør også at Norge eventuelt vil kjøpe et fly som blir utstyrt til å yte klart svakere enn den fullverdig versjonen som bare amerikanske styrker får tilgang til.

Jeg føler

med de norske soldatene som ble sendt på oppdrag i Basra-området i Irak for at regjeringen skulle gjøre godt igjen at den ikke hadde fått backing i Stortinget til å støtte invasjonen i Irak. Regjeringens talsmenn forklarte at dette var et humanitært oppdrag i stabiliseringsstyrken, og ikke deltakelse i en krig som ble ført mot en okkupant der våre soldater sto på okkupantens side. Soldatene kom hjem og var frustrerte over debatten.

Det virkelig sjokkerende er hvordan forsvarsministeren har latt soldatene som hun er påfallende ivrig til å sende i krig, i stikken ved å omdøpe soldatenes virkelighet i operasjonsområdet med nye ordkonstruksjoner.

Konsekvensene

av at de nye ideene fra Pentagon også skal anvendes på Det norske forsvaret uten særlig hensyn til de lokale forholdene, er ganske drastiske. Den mest aktuelle og ganske synlige prosessen er den omfattende nedbemanningen av både militært og sivilt personell.

Mellom fem og ti tusen offiserer og sivilt ansatte i Forsvaret skal fases ut. En frist løper ut i 2005. En annen i 2008.

Det viser seg

uhyre komplisert å skaffe fram en oversikt over hvor denne prosessen står. Årsaken er delvis at de berørte ikke kjenner hele situasjon, men også at politikerne endrer rammebetingelsene underveis. Helt overraskende fjernet for eksempel forsvarskomiteen i Stortinget stillingsvernet for offiserer og likestilte dem med andre ansatte i staten. Deretter gikk moderniseringsminister Morten Meyer ut med et forslag om å fjerne sikkerhetsnettet for alle ansatte i staten, og likestille dem med alle andre som må gå på arbeidskontoret når de blir oppsagt eller jobben blir fjernet.

Det er kort og godt mye uro i Forsvaret om dagen, og det skyldes ikke først og fremst den ytre fienden. For å si det sånn.