Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Stille revolusjon

Seinere i høst ser det ut til at Stortinget vil revolusjonere seg selv. Det skjer nesten uten debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA TORE SANDBERG for en måneds tid siden troppet opp på stortingspresidentens kontor for å be Stortinget sette i gang riksrettssak mot tre høyesterettsdommere for deres befatning med Fritz Moen-saken, så jeg en mulighet for at også jeg skulle få oppleve en ordentlig riksrettssak. I så fall ville det være noe helt spesielt. Det er åtti år siden forrige gang, og vel 120 år siden den mest dramatiske, den som i en viss forstand ga oss parlamentarismen. Og det ville være første gang mot dommere. Vi ville ha sett et flott system i aksjon, med Odelstinget som påtalemyndighet og Lagtinget supplert med medlemmer av Høyesterett som dommere. De tiltalte ville bli dømt eller frikjent av folkets representanter for embetsforsømmelser. Kan vi få klarere demonstrert at makten ligger hos folket i vårt demokrati?

MEN NÅ SER DET ut til at jeg blir berøvet denne muligheten. For det ligger an til en revolusjon i Stortinget like over jul. En rekke endringer i Grunnloven skal behandles. Hvis alt går etter planen står Riksretten, slik den er bestemt i 1814-grunnloven, for fall, samtidig som den like tradisjonsrike oppdelingen av Stortinget i to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, vil bli opphevet. Riksretten vil gjenoppstå i ny skikkelse, men lovbehandlingen i Stortinget blir forenklet. Endringene krever et sterkt inngrep i Eidsvolds-verket, og for en grunnlovstradisjonalist som meg, blir dette litt av en tragedie.

NÅ JA, JEG SER vel ikke bort fra at det fins gode praktiske grunner for forandringene. To utvalg har tatt til orde for reformen. Likevel er jeg forundret over hvor lite debatt forslagene har skapt. I land med en sterkere konstitusjonell bevissthet, ville en så omfattende reform ha skapt bølger i offentligheten. Hvor er de tradisjonelle vernere av Grunnloven? Hvor er Kåre Willoch eller Inge Lønning? Når en så omfattende endring i konstitusjonen ser ut til å gå gjennom nesten enstemmig og uten debatt, kan man se det som en overmoden sak. Men det kan også hende at reformen ikke er viktig. Riksretten har jo fungert som et ris bak speilet, og lovbehandlingen i Odelsting og Lagting har ikke stått i veien for nødvendige lovvedtak. Jeg har inntrykk av at reformen stort sett har vært en sak for presidentskapet og noen statsrettslærde, med tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith i spissen. Selv en grunnlovsbeskytter som sivilombudsmann Arne Fliflet har ikke funnet det bryet verd å dissentere.

ORDNINGEN MED et delt storting når lovsaker skal behandles er ganske enestående. Vi må til Irland og visstnok en delstat i USA for å finne maken. Forbildet for fedrene på Eidsvold var den bataviske republikk, Nederland, som hadde en konstitusjon mellom 1795 og 1806 med en tilsvarende deling av nasjonalforsamlingen. Noen av Eidsvolds-mennene tenkte nok at Lagtinget skulle utvikle seg til et slags overhus av tingets beste menn. Men slik gikk det jo ikke. På mange måter har det å sitte i Lagtinget blitt betraktet som et sidespor for en stortingsrepresentant. For i praksis har den firedelen som sitter der ikke kunnet delta i de reelle lovbeslutningene, som fattes i Odelstinget.

FRA MIN TID som stortingsreporter erindrer jeg bare et par anledninger da det oppsto en viss interesse for voteringen i Lagtinget. Den mest minneverdige var da abortloven ble behandlet midt på 70-tallet, og biskopen i Borg, Per Lønning, etter endelig lovbeslutning i Lagtinget, strente ut av lagtingssalen til vandrehallen iført sin karmosinrøde bispeskjorte og erklærte at nå måtte regjeringen se seg om etter en ny bisp etter ham. En annen gang greide Hanna Kvanmo å holde tinget på pinebenken om en inntektsreguleringslov. Men ut over det fikk vi journalister sjelden noen grunn til å entre salen, som forble nokså ukjent land for de fleste. Men det gikk mange rykter om hva salen ble anvendt til av ikke-konstitusjonelle aktiviteter. Nå blir den antakelig fredet av Riksantikvaren.

RIKSRETTEN har sin plass i reformen fordi Odelstinget og Lagtinget nå har ulike roller å spille når Riksrett settes. Etter det grunnlovsforslaget som foreligger, skal den framtidige ansvarsdomstol få seks medlemmer valgt av Stortinget - en framtidig jobb for avgåtte politikere? - og de fem lengst sittende medlemmer av Høyesterett, og med justitiarius i Høyesterett som formann. Stortinget blir påtalemyndighet. Dermed svekkes det folkevalgte element, mens det juridiske styrkes i samsvar med den generelle jussifisering av samfunnet. Men det betyr neppe at riksrettsprosesser blir mer hyppige. Så det blir nok ingen riksrettssak likevel i min tid.