Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Stille triumf

De fikk trusler om straff og internasjonal isolasjon under Irak-krisa, men nå kan Jacques Chirac og Gerhard Schröder nyte ferien i stille triumf.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AUGUST ER

Europas store feriemåned. Den tyske kansleren Gerhard Schröder har slappet av på hjemlige trakter etter at han avlyste sin Italia-ferie i protest mot Silvio Berlusconis noe spesielle sommeropptreden i Europaparlamentet. President Jacques Chirac har nytt livet i Canadas fransktalende Quebec. Og både Schrøder og Chirac har grunn til å kose seg. I hjemlig opinion står de knallstøtt, og vinterens trusler fra USö om internasjonal isolasjon på grunn av vedvarende tysk og fransk krigsmotstand, er forduftet. Begge red de en samlet europeisk opinion i sin motstand mot angrepet på Irak. De mistrodde amerikansk og britisk etterretning, de mente det ikke var godtgjort at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og de ville gi FNs våpeninspektører mer tid. Men utfallene fra Washington tok på, spesielt for Schröder. Tyskere med sin vanskelige historie i ryggsekken har ikke for vane å legge seg ut med stormakter, og spesielt ikke når det er en alliert supermakt. Det må derfor ha vært en nytelse for Schröder å høre president Bush for ei uke siden. Fra sin ferieranch i Texas gikk den amerikanske presidenten nærmest over stag i sin ros av Tysklands innsats i Afghanistan. Nå trenger ikke USA bare politisk støtte, nå trenger landet hjelp, også fra vinterens fiender i Paris og Berlin. For oppgavene i både Irak og Afghanistan er i ferd med å vokse over hodet på supermakten.

STATSMINISTER

Tony Blair pleier å tilbringe sine sommerferier i Frankrike eller Italia. I år ville han vekk fra Europa, nærmere bestemt til Barbados. Men det spørs om han har fått mer ro av den grunn. På tross av militær seier i Irak framstår Tony Blair i dag som krigens store taper. For første gang har han mistet sin uovervinnelige glans. Hans popularitet stuper på meningsmålingene, sentrale Labour-medlemmer faller ham i ryggen, partiet har ikke hatt lavere oppslutning på målingene siden 80-tallet, og i London sitter den reneste inkvisisjonen og venter på at ferien hans skal ta slutt. Tony Blair er et sentralt vitne for undersøkelseskommisjonen som gransker regjeringens rolle i forbindelse med at vitenskapsmannen David Kelly begikk selvmord. Kelly var en av den britiske regjeringens viktigste eksperter på masseødeleggelsesvåpen, og havnet i et uføre da han som vitenskapsmann ikke kunne innestå for regjeringens overdrivelser.

Undersøkelseskommisjonens leder, dommer Hutton, har lovet et «skarpt og dyptgående» forhør av Tony Blair når han er tilbake fra Barbados.

DET ER I DAG

Tony Blair, og ikke Chirac og Schröder, som trues av isolasjon. I Europa går Storbritannia vanskelige tider i møte. Framskyndet av diskusjonene i EU-konventet presser Tyskland og Frankrike på for å forsere planene om en aktiv europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I vinter hadde Blair med seg Spanias statsminister José Aznar, og delvis også Italias Silvio Berlusconi, på USAs Irak-lag. Men når hverdagen melder seg i EU, viser europeisk samarbeid å ha prioritet framfor båndene til USA, både i Madrid og i Roma. I begge land, som i motsetning til Storbritannia har en klar pro-europeisk opinion, var den folkelige motstanden mot Irak-krigen overveldende. Både Aznar og Berlusconi vet at det vil være politisk umulig å legge seg på tvers av opinionen også i prioriteringen av europeisk samarbeid.

I OPPLØPET

til Irak-krigen innledet USA den reneste propagandakrigen mot Frankrike. Ingen frontet krigsmotstand og skepsis til det amerikanske og britiske etterretningsgrunnlaget som Frankrikes president. Chirac anklaget etterretningsorganisasjonene for å forgifte hverandre og verdensfreden. Men vi var mange som lenge stilte oss tvilende til om franske realpolitikere ville stå løpet ut, og dermed miste innflytelse over et saddamfritt Irak. Vi tok alle feil. Det var opplagt et moralsk spørsmål for Jacques Chirac, men mye tyder også på at Frankrikes motstand var realpolitisk klok. Chiracs linje har styrket hans egen stilling hjemme, men også Frankrikes posisjon på mange arenaer ute. Og hvem vet om ikke Frankrike på sikt vil få større innflytelse i et nytt Irak enn landet ville fått dersom Chirac hadde gitt etter. Ikke rart han nyter ferien.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media