Stillheten om krigen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Vi nærmer oss 11. september, ettårsdagen for terrorangrepet på USA. En hendelse som på mange måter har endret verden. Norge er i krig, men det preger ikke vår hverdag. Og det preger i hvert fall ikke vår politikk og diskusjonene omkring den. Sommerens heftigste debatt, som politikerne selv inviterte til, er om hvilket parti som skal regjere sammen med hvilket parti etter valget i 2005. Men vi har faktisk sendt spesialstyrker til krigen i Afghanistan. Vi skal bruke våre jagerfly i samme krigen. Men hva vet den norske offentlighet om det som skjer? Nesten ingenting. Regjeringen nekter å gi noen som helst opplysninger om den norske krigsinnsatsen. Protestene mot denne holdingen fra opposisjonen i Stortinget har på ingen måte vært støyende.
  • Krigen i Afghanistan er blitt så stillferdig at lyden av den knapt når utover landets egne grenser. Det gis ikke lenger opplysninger om antall drepte og hvem de er. Krigen blir mer og mer lik amerikanernes og britenes bombetokter over deler av Irak, hvor bombene faller jevnt uten at noen lenger bryr seg om å forklare hvorfor. Er krigen i Afghanistan i dag bare en slags stille, rutinemessig opprensing, etter den dundrende, øredøvende seieren over Taliban? Regjeringen, og flertallet blant våre politikere, ønsker åpenbart at vi skal tro det. Deres mangel på interesse for en krig de selv deltar i, er ganske oppsiktsvekkende.
  • For hvordan vil vår hverdag være i år 2005? Går det som våre politikere så tydelig satser på - at den ikke vil bli vesentlig endret? At vi fortsatt skal være mest opptatt av hvem som skal regjere med hvem?

Britisk etterretning tror at Al Qaida planlegger en ny terroraksjon den 11. september. Slike aksjoner er spådd og varslet flere ganger i løpet av året som er gått, uten at noe har skjedd. Men det ville ikke være overraskende om Al-Qaida slår tilbake. Er vi godt nok forberedt? I så fall er det ikke våre myndigheters fortjeneste.