Stilsikker OL-thriller

Tre ulike, men svært ambisiøse kvinner er vinklene som danner trekanten i «Sprengeren», thrilleren som for to år siden gjorde debutanten Liza Marklund til bestselgerforfatter i Sverige, og som nå lanseres internasjonalt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utgangspunktet er dette: Stockholm skal arrangere sommer-OL. En uke før jul eksploderer en bombe i et av OL-anleggene, og restene av et lik blir funnet. Liket viser seg å være OL-sjefen selv, Christina Furhagen. Mord eller OL-attentat? Snart slår Sprengeren til igjen. Den nye lederen for Kvällspressens kriminalredaksjon, Annika Bengtzon, følger saken tett, og oppdager at Furhagen hadde en fortid ingen kjente og levde et dobbeltliv. Den tredje sentrale kvinnen er nettopp den ukjente Sprengeren.

Alle er de kvinner som på hvert sitt vis har kjempet seg oppover i det mannsdominerte hierarkiet og stanget hodet i glasstaket. Deres liv vikles inn i hverandre i denne thrilleren.

Tabloid

Det blir snart klart at Marklund løper flere ærend. Foruten å skrive spennende underholdning, ønsker hun å gi en kritisk skildring av livet i en tabloidavis. Og hun ønsker å fortelle om tre ulike kvinners kamp for å bli akseptert blant kolleger og likemenn .

Som kritisk blikk på pressen blir det hele forholdsvis forutsigbart og uinteressant. I løpet av nærmere 400 sider får hun ikke fortalt mer enn at tabloidjournalistene utelukkende værer førstesideoppslag der andre ser sorg og personlig tragedie, og at avisenes ledere utelukkende tenker på penger og størrelsen på opplaget, noe man strengt tatt må kunne si at vi visste fra før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overflatisk

At hun ikke evner å stikke dypere, skyldes kanskje at hun ikke et øyeblikk våger seg på noe som kan minne om egne oppfatninger eller analyser, hennes eget blikk. Hun sørger hele tida for å ha ryggdekning i form av fakta.

Dermed faller det mediekritiske sammen som svært kunnskapsrikt, men likevel uengasjert og faktisk ganske overflatisk. Til gjengjeld vil boka kunne få enhver nyhetsjournalist til å føle seg uhyggelige interessant.

Hun er mer overbevisende i skildringen av de tre kvinnene, selv om hun heller ikke her kan anklages for å bringe originale synspunkter til torgs, og opererer med ganske forterpede psykologiske forklaringsmodeller som ikke gjør skikkelsene svært interessante.

OL-sjefen er superkvinnen som har spilt mange sterke maktmenn over sidelinjen, men som har ofret alt på sin vei til toppen, og som innvendig føler seg tom.

Med avsløringen av det som viser seg å være ugjerningskvinnen, følger en avsløring av arbeidsmiljøet i bygg- og anleggsbransjen som mannssjåvinistisk og kvinnefiendtlig. Sånn sett kan boka leses som en psykothriller om undertrykking av kvinner som vil gjøre karriere på mannsdominerte arbeidsplasser og hva det kan føre til.

Sjangerklisjeer

Marklund tar i bruk alle kjente krimvirkemidler og håndterer dem på en måte som imponerer, i en vanntett, velkomponert og gjennomarbeidet thriller som vitner om både engasjement, grundig forarbeid og lang erfaring som journalist og redaktør.

Når hun begir seg ut på skildringenes farefulle vei, står de språklige sjangerklisjeene i kø. Likeledes er alle hennes skikkelser endimensjonale. Hun opererer med så gjennomført sjablonmessige skikkelser at man til tider kan få inntrykk av at sjangerkonvensjonene tar overhånd. Marklund er ikke en forfatter som på noen måte utfordrer eller provoserer. Men hun lykkes i å oppfylle alle forventninger, hun demonstrerer overbevisende innsikt i miljøene hun skildrer, og slik har hun greid å skape en medrivende og stilsikker thriller.

terje.holtet.larsen@dagbladet.no