Stinkende godt!

Opp fra sidene stiger en eim av råttent kjøtt og klissen parfyme, billig rødvin og seigtflytende elveslam, salt svette og sure oppstøt, blod og sæd, søppel og østers, bileksos og kalvehjerner i brun saus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den skjevnesede svartefotindianeren Tommy fra «Hestehodetåken» og «Svartefot» er blitt tjue. Han har nådd å lese «Ulysses». Den stinket mellom linjene, tenker han. «Ingen skjult mening hadde lurt seg unna. Dette var litteratur på sitt beste, Leopold Blooms lever, uspiselig, stinkende og råtten. Alle tanker av betydning møttes i en råtten lever.» Det likner et program. En litterær figur, vandrende omkring en varm sommerdag med en råtten lever innpakket i blodig papir, som et metapoetisk symbol, som metafor for Bauers egen virkelighetsoppfatning og litterære metode.

Rått

«Magenta» er en roman der syn, lukter og lyder er det essensielle. Det er en roman som stiller seg skeptisk til språket. Det framstilles som en omvei, et fengsel, som falsk overflate, bortforklaringer, distraksjon, ren halskatarr. Språket teller for intet mot «den fine skjelvingen i et øyelokk, lukten fra et fuktig skjød, lyden fra tennenes nervøse gnissing, for ikke å snakke om adamseplets avslørende ferd opp og ned i halsen». Det likner Hamsun. Blodets hvisken og benpipernes bønn. De sitrende nerver og omgivelsene som trenger seg på. Sensibiliteten. Den ekstreme inntrykksvarheten. Men all desperasjon, galskap og fortvilelse til tross er Bauer som forfatter i høyere grad på parti med virkeligheten. Hans hovedperson er også en svermer og romantiker, men han har ikke så mange demoner han skal holde styr på. «Magenta» oser av en rå livsappetitt som er sjelden vare i norsk prosa. Fortelleren jafser i seg fra livets ta selv-bord. Han er en bulimiker som sluker livet rått og følgelig ikke den rette mann for litterære kresenpinner og anorektikere.

Globetrotter

En leende gesell, en eventyrer, en poet, en landeveisridder, en glad hedning, en Vesuv på to bein, en ravende livstilbeder som drikker livet inn med alle sanser, og som kan hulke av glede over alle livets vidunderlige dufter og essenser.

Slik har en av Bauers litterære aner beskrevet sin hovedperson. Og selv om Tom ikke nedlegger kvinner i fleng (snarere tvert imot), har han mye til felles med Ask Burlefot. Han ville være «en livsvarig globetrotter, vandre, vandre, leve, leve, gjerne elske, elske», heter det et sted i boka. Han var en naturlig løgner, heter det et annet sted, «og det gjorde ham ekstra skikket til å blotte brystet i det godes tjeneste, for han var i besittelse av den uforutsigelige fantasien, tilværelsens trojanske hest, og den tilbød han generøst sine mer jordnære kampfeller».

Skadeskutt

En løgner og fantast? Ja, selvfølgelig er Tom det. I likhet med hele det veldige koblet av mannlige helter som har toget gjennom romandiktningen fra romantikkens dage og framover. En skadeskutt flyktning som bruker fantasien til å stive opp sitt selvbilde og løgnene til å beskytte seg mot virkeligheten med. Bakgrunnen kjenner vi fra de to foregående romanene. I «Svartefot» bryter han opp på siste side. Vi får ikke vite hvortil. Men som så mange andre litterære flyktninger drar Tom til sjøs. I «Magenta» møter vi ham som dekksgutt. Året er 1961. Fire år har han seilt i utenriksfart sammen med Eva - piken fra Alta og gymnastidas konditori. Men sjøen er ikke Toms rette element. Etter fire mislykkede år går sjømannen i land sammen med sin Eva. De drar til Paris. Det går ikke så godt. Mens Eva føler seg som en fisk på land, trives Tom som fisken i vannet. Det føles som en lettelse for begge når Eva tar hyre igjen og drar til Rotterdam.

Hallik

Resten av romanen handler om Toms liv som «stuepike» og assisterende hallik på et bordell. Her befinner både Tom og forfatteren seg i sitt rette element. Det er blant tollere og syndere de trives best - begge to. Mer enn noe annet er Bauer metropolens og undergrunnens forfatter. Han er på parti med dem som vaker omkring der. Han er ingen navlepiller. Selvsagt står Tom i sentrum, men Bauer er også en mester til å tegne portretter av bipersoner. Bordelleieren er en av dem. En annen den mislykkede vestlandspoeten, Flogvitet kalt, som Tom har spilt et slemt puss tidligere.

Bauer regnes gjerne til de hardkokte, men samtidig finnes det en dyp forståelse for alt menneskelig i hans prosa - ikke minst i denne romanen. Men rett skal være rett, han tar ikke på virkeligheten med silkehansker. Han er vulgær og grovkornet, kaller en spade for en spade og en fitte for en fitte. Det er rått og rett på sak. Men det er sterkt. Uhyre sterkt.

Og til tider overdådig morsomt. En av restaurantscenene er således fullt på høyde med den berømte fra samme by i Mykles «Rubicon».

På egne bein

Setningene har storbyens rytme i seg. De smeller som pistolskudd. Korte og konsise. Med et minimum av bisetninger. Nesten alltid med foranstilt subjekt. Om ikke stilistisk, så i alle fall på annet vis framstår han i «Magenta» som en sterktduftende mixture av Genet og Mykle. Men hvorfor sammenlikne? Ola Bauer er så ubetinget seg selv. Han og Tom står helt på egne bein. Dette er ikke ment som en anbefaling, det er en ordre, et påbud til alle som er interessert i moderne norsk litteratur: ta snarveien til nærmeste bokhandel og anskaff dere Bauers siste roman! Det er på tide at det brede publikum får neseborene åpnet opp for den rike bouqueten som stiger opp fra Bauers prosakunst.