Stjålet framtid

60 prosent av befolkningen i Gaza er under 15 år. Innen 2010 vil befolkningen være fordoblet. Samtidig jevnes stadig flere palestinske hus med jorda.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAZA (Dagbladet): Arkitekt Salah Sakka forvaltet Gazas største appelsin- og olivenfarm for familien sin. Farmen hadde tilhørt familien i generasjoner, og var møysommelig bygd opp til mønsterbruk med moderne vanningsanlegg. Uten forvarsel kom israelske bulldosere og dro de eldgamle trærne opp med rota. Sikkerhetssonene mot de israelske bosettingene måtte utvides, farmen var i veien.

- Det verste er i grunnen ikke at verdien i trærne gikk tapt. Men tapet av de tusen år gamle trærne gir en følelse av å bli frarøvet vår historie, våre minner. Min far og mor kalte gården for sitt kongerike. De ligger begge gravlagt der hvor farmen en gang var. Nå får jeg ikke besøke gravstedet. Jeg har sviktet min familie. Det var mitt ansvar å forvalte eiendommen, sier Salah.

HAN ER IKKE ALENE. I en flyktningleir i Raffa, helt sør på Gaza-stripen, på grensa til Egypt, har Mustafa flyttet i telt for tredje gang. Også her skulle sikkerhetssonene utvides.

Ti minutter fikk han og hans familie på seg til å samle sammen personlige ting, før huset ble jevnet med jorda.

- Da huset mitt ble revet, var vi 27 personer som ble husløse. Nå har vi rigget oss til i telt på byens torg, slik at vi ikke skal bli glemt.

Med Middelhavet mot vest, Egypt mot sør og Israel mot nord og vest ligger Gaza-stripen inneklemt. I tusenvis av år har området tjent som naturlig havn for transport av krydder fra øst mot vest. Lenger enn noen kan huske har området vært bebodd, og kriget om. Kanskje ikke så rart, siden den tilsynelatende knusktørre jorda er usedvanlig fruktbar.

DET ER ETTERMIDDAG, og lukta av overmoden mango ligger tungt over matmarkedet i sentrum av byen. Fra minaretene strømmer bønneropene ut over den fuktige, glohete middelhavsbyen. Kvinner, mer eller mindre tildekket av slør, beveger seg i grupper på to eller tre langs fortauene.

Esler frakter bygningsmateriale langs de nyasfalterte bulevardene. Nede ved strandpromenaden ligger Seabreeze, Ocean Front og Palestina hotell. Moderne 12-etasjers hoteller med svømmebassenger og palmesus. De ble bygd i optimisme etter Oslo-avtalen, da de israelske soldatene trakk seg ut av byen og palestinerne skulle få sitt eget territorium. Nå ligger de øde og forlatt. Det er ikke et menneske å se, bortsett fra taxisjåførene som averterer sine tjenester på billigste måte. Med hornet.

Ingen turister tør nærme seg etter at intifadaen, opprøret, blusset opp i oktober i fjor. Men eierne nekter å selge. De venter tålmodig på at freden skal senke seg i Midtøsten og turistene strømme til de kritthvite strendene.

SOLA SYNKER i middelhavet. Jeg sjekker inn på hotellrommet, og har tolv etasjer helt for meg selv. Det er en stund siden det bodde noen her, forteller resepsjonisten i den mørklagte lobbyen. Han virker lei, og forteller at dette var stamhotellet til Yassir Arafat. Bak disken henger et bilde av den palestinske lederen.

Det bor cirka 400000 mennesker i Gaza by, hvorav et stort antall er flyktninger. 418 palestinske landsbyer ble ødelagt da staten Israel ble opprettet i 1948. Folk flyktet og bor fortsatt i flyktningleirene på Gaza-stripen.

INGEN KOMMER og åpner når jeg ringer på callinganlegget utenfor smijernsporten i en av Gazas støvete gater.

Etter en stund åpner Nora Ingdal, og inviterer på et glass nypresset mangojuice. Det er årstid for det nå.

I tre år har hun jobbet som stedlig representant for Norsk Folkehjelp på Gaza-stripen. Midt i Gaza by bor hun sammen med mannen Are og dattera Kaja på et og et halvt år.

- Det nytter ikke å ringe på. Strømmen har gått igjen. Det er enorm overbelastning på nettet her, strømmen blir koblet ut flere ganger om dagen, forteller Nora. Kaja leker med ungene fra nabolaget på den skyggefulle verandaen.

I sitt arbeid med kvinner og barn i området har Nora merket en klar brutalisering av samfunnet de ti siste månedene.

- Etter at intifadaen brøt ut ser vi en klar økning av vold i familiene. Folk mister selvrespekten av å leve under slike forhold. Fedrene sitter hjemme uten å kunne skaffe mat til familiene sine. Det skaper frustrasjon.

NÆRINGSLIVET HAR stoppet fullstendig opp. Gaza mangler strøm og vann. Få eller ingen investorer våger å starte opp prosjekter i det turbulente området. Grønnsaker og frukt råtner på grensa.

De fleste mennene i Gaza jobbet i Israel. Etter at intifadaen brøt ut kommer de seg ikke på jobb. De får ikke reise over grensa. 76 prosent står uten jobb.

- Situasjonen her i området gir grobunn for ekstreme organisasjoner som Hamas. De tilbyr folk et bedre liv ved å organisere utdeling av mat og barnehageplasser til de fattigste. De representerer den eneste opposisjonen, sier Ingdal. Israelerne har kontroll med alt som går inn og ut av varer. Palestinerne får verken importere eller eksportere varer uten at det går gjennom Israel. Likevel bygges det. Veier prosjekteres, kultursenter og parkeringstunneler planlegges. Palestinerne utvikler et større desalineringsanlegg som skal omdanne saltvann til ferskvann. Gaza forbereder seg. Forbereder seg på at freden en dag kommer. Palestinerne er vant til å vente, de har tålmodigheten til et oliventre og staheten til sine lokale transportører, eslene...

HJEMLØS: En ni år gammel jente leter fortvilet etter eiendeler i sitt raserte hus i Raffa på Gazza-stripen. 10. juli knuste israelske bulldosere 26 palestinske hjem i noe som var sagt å være et forsøk på å stoppe angrepene mot israelske soldater.