Stjålet og dumpet i gruvesjakt

14. november fant ekteparet Aarkvisla hundehuset brutt opp, og hundene Juno og Sana bortført. I går - 51 dager seinere - ble de funnet i en gruvesjakt. Sana død, Juno i live.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VESTFOSSEN (Dagbladet): I går kveld var Juno tilbake hos matmor Astrid Aarkvisla og ektemannen Roar, ved Vestfossen mellom Hokksund og Kongsberg.

Det ble et rørende gjensyn med familien til den sju år gamle golden retrieveren, som ble dumpet av sine kidnappere, seks- sju meter nede i den stupbratte gruvesjakta, og overlatt for å dø.

Bare skinn og bein

Mot alle odds reddet Juno livet, takket være smeltevann i gruveåpningen og en sju- åtte meter lang sjakt som holdt mange av minusgradene ute.

- Vi vet ennå ikke om han overlever. Det er bare knokler under skinnet på ham, sier Astrid, og ser kjærlig på mens de gjenferd-liknende restene av den tidligere så velfødde hunden slikker i seg oppskårne kjøttboller fra et fat.

De nærmeste dagene vil vise om Juno klarer å ta til seg den myke, småposjonerte maten - kjøttkaker, fiskepudding og loff - som matmor gir ham. Eller om fordøyelsessystemet på den herjede hunden er brutt sammen.

- Det er et mirakel at han lever, mener Roar Aarkvisla.

Reddet i siste liten

- Jeg tror ikke han hadde overlevd ett døgn til der nede. Det sto om timer nå, mener den erfarne brannmannen Roar Thomassen.

Ved 15-tida i går tok han seg ned i sjakta, der Juno fullstendig avmagret lå på en avsats like over bunnen.

Brannmannskapene fra Hokksund trodde det bare var én hund i gruvesjakta, og kjørte derfor Juno til brannstasjonen uten å sjekke sjakta.

Men da matmor Astrid og Juno var blitt tårevått gjenforent, og mannskapene hadde fått høre om den andre hunden, dro de tilbake for å sjekke om også den premierte schæfertispa Sana skulle være der.

Det var hun.

Sana lå sammenkrøllet innerst i sjakta, fin i pelsen, og så ved første øyekast ut til å sove. Men den 17 måneder gamle tispa ble konstatert livløs. Trolig hadde hun nylig omkommet av frost og sult.

Sana tilhørte ekteparet Aarkvislas sønn, Atle Inge. Han sa i går kveld til Dagbladet:

- Jeg har det tungt nå, men er samtidig lettet. Nå er hundene funnet. Nå vet jeg at Sana ikke pines lenger.

Funnet av turgåere

Det er uklart hvor lenge de to hundene har levd på vann og snø i bunnen av den trange, steile sjakta.

Men ingen er i tvil om at de er dumpet for å dø, av den eller de som bortførte hundene fredag 14. november.

Det var ekteparet Trond og Wenche Holtungen som på sin søndagstur i marka oppdaget Juno. De uttrykker tydeligst av alle impliserte hva de mener har skjedd:

- Hundene kan fint ha klart å presse seg under det to meter høye gittergjerdet som beskytter selve åpningen av sjakta. Og én hund kan meget vel ha ramlet de seks- sju meterne ned til bunnen ved et uhell. Men to hunder? Aldri i livet! Bikkjer er generelt forsiktige. Det står ondsinnede mennesker bak. Det ser ut som at noen har forsøkt å ta livet av dem, mener Trond og Wenche Holtungen.

- Hva sier dere om den eller de som gjorde det?

- En passende straff hadde vært å plassere de ansvarlige nedi samme sjakta - og forlatt dem der, mener Trond Holtungen.

Rødbrun flekk

Det var helt tilfeldig at Holtungen tok kona med til sjakta, som ligger ulendt til i en skarp skråning ovenfor Riksvei 134.

- Hadde ikke været vært fint, hadde jeg ikke vært her. Hadde jeg ikke hogd ved her tidligere, hadde jeg ikke visst om den avstengte sjakta. Hadde ikke jeg vært interessert i gruvehistorie - ja, så hadde nok ikke Juno overlevd, erkjenner Holtungen.

Og for å sette det litt i perspektiv forteller han:

- Det er fem år siden jeg sist så nedi denne gruvesjakta.

Det eneste Trond Holtungen så da han gløttet over gjerdet ved 14-tida i går, var en rødbrun flekk som han først trodde var en røyskatt.

- Da jeg ropte, klarte han så vidt å løfte hodet. Så kravlet han seg sakte opp på beina. Da ringte jeg brannvesenet, forteller han.

Hundekamper

Brannmann Roar Thomassen, som hentet opp Juno, er rasende på den eller de skyldige:

- Det som har skjedd her, er hjerterått, sier han.

- Personlig tror jeg Juno og Sana kan ha blitt dumpet på et tidlig tidspunkt etter at de ble bortført. Men nøyaktig hvor lenge blir trolig umulig å fastslå.

Noen døgn før de to bikkjene ble bortført fra hundegården ved Vestfossen 14. november, hadde familien Aarkvisla en uønsket gjest:

- Vi bor langs en lang oppkjørsel som bare fører til vårt hus. Helt inntil huset sto en tynn mann med markerte trekk og fiklet med døra til hundegården. Da vi ga oss til kjenne og spurte hva han drev med, løp han nedover oppkjørselen og forsvant, forteller Roar Aarkvisla.

- Vi tror samme mann slo til noen dager seinere. Da vi oppdaget tragedien, var låsen klippet opp og hundene forsvunnet. Denne bortføringen har påført vår familie mye lidelse, mange tanker og grublerier, fastslår han.

Han tror hundene ble kidnappet for å bli brukt i hundekamper.

- Vi vet at denne «sporten» har foregått her i distriktet. Trolig har kidnapperne fått «kalde føtter» etter all medieomtalen da hundene forsvant.

ENDELIG HJEMME: Det vanket oppskårne kjøttkakebiter på den totalt utmagrede Juno da han kom hjem til matmor Astrid Aarkvisla på Vestfossen.