Stjerne på vei ned, stjerne på vei opp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den ene har mistet grepet om tidsånden, den andre har den i sin hule hånd.

Men den andre er også et rent produkt av den første, og illustrerer presist hvordan det å knekke Madonna-koden fortsatt er essensielt i popbransjen.

Det er slik sett et populærkulturelt sammentreff av dimensjoner når popdronningen Madonnas andre Valle Hovin-konsert stevnekolliderer med popkometen Lady Gagas utsolgte show på Sentrum Scene i Oslo i kveld.

Høna og egget, to verdensstjerner fire kilometer fra hverandre i et hjørne av Europa en helt vanlig torsdagskveld. Stjerne på vei ned, stjerne på vei opp.

Men er Lady Gaga den nye Madonna? Tja. For ikke å si nei.

Likhetene mellom Madonna Louise Ciccone (50) og Stefani Joanne Angelina Germanotta (23) er like opplagte som de er påfallende: Den italiensk-amerikanske bakgrunnen, nattklubbdanseren som ble popsanger og en evne til imagelek og iscenesettelse med appell dypt inn i både motebladredaksjoner og tabloidenes kjendistrivia-spalter. Parykker, nettingstrømper og relativt liten grad av bluferdighet.

Men de er født inn i helt ulike popepoker. Madonna kom seg opp og fram etter å ha møtt mye personlig motstand på første halvdel av 80-tallet, men musikkbransjemessig hadde hun en voldsom medvind i ryggen. MTV skapte en ny generasjon ikoner – Michael Jackson, Prince og Madonna er alle fra den gylne 1958-årgangen – med musikkvideoformatet. De tilhørte også en av de siste generasjonene som fikk nyte godt av kunstneridealene som tross alt hadde fått sementere seg i den ellers uglesette platebransjen gjennom slutten av 60-tallet og videre utover 70-tallet. Det er neppe tilfeldig at både Madonna og Prince fikk vokse opp i offentligheten med ærverdige Warner i ryggen – selve innbegrepet på langsiktig artistbygging den gangen. Der fikk de prøve og feile og finne sin identitet, uten at utålmodige sjefer kastet dem på dør etter første singleflopp.

Slik er det ikke lenger. Utålmodigheten er satt i system. Ikke bare i en kriserammet bransje i desperat jakt på umiddelbar kommersiell tilfredsstillelse. Utålmodigheten er også påfallende blant oss mottakere – media, bloggere, publikum. Interessen for nye navn er forbigående, og varer sjelden lenger enn en lanseringssyklus.

Denne flyktigheten gjør den typen ikondannelse som Madonna, Jackson og Prince fikk oppleve til noe av en umulighet. Det går fort i svingene, selv en såpass ung artist som Britney Spears sokner mer til denne svunne ikonæraen, heller enn til det kontemporære bruk-og-kast-samfunnet som håpefulle stjerneaspiranter kastes ut i nå. Little Boots, Micachu, La Roux og nettopp Lady Gaga er på ulike vis kremen av fremadstormende pop i dag. Men allerede i morgen kan kremen ha blitt sur.

Man leter ustanselig etter den nye Madonna. Men vi vil ikke få noen ny Madonna før noen tar seg tid til å la noen få bli den nye Madonna.

Lady Gaga kan ha tidsånden i sin hule hånd så mye hun vil og trekke det hippeste publikummet i kveld. Det hjelper lite, når den nye Lady Gaga kan dukke opp allerede i morgen.