Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Stjernø på steingrunn

Politikk er å ville. Men når politikerne ikke vil, faller ofte innstillingene de har bedt om på steingrunn. Det er kanskje det de vil, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mon tro hvor mange av de rektorer og direktører som i går var til stede da Steinar Stjernø la fram sin innstilling om ny struktur i høyere utdanning, som var kritiske til Ottosen-komiteens forslag i sin tid. Svært mange av dem var unge studenter på 60- og 70-tallet og per definisjon negative til endringer ovenfra. Og mon tro hvor mange av dem som seinere har nytt godt av den samme Ottosen-komiteens innstilling. Den nå avdøde krigsveteran og direktør av Studentsamskipnaden Kristian Ottosen hadde, tross massive protester fra studentene, politisk støtte for de fleste av sine forslag. Distriktshøyskolene kom på plass og ble alternative tilbud for dem som ikke ville til eller fikk plass på universitetene i Oslo eller Bergen. Og det ble flust av studie- og karrieremuligheter for dem som seinere har arbeidet ved universiteter og høyskoler.

Politisk støtte til sine forslag, er det høyst usikkert om dagens Ottosen, Steinar Stjernø, har. Professoren og SV-veteranen ble bedt om å lede sitt utvalg av SVs tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal, og har nå levert innstillingen «Sett under ett» til nåværende forskningsminister Tora Aasland. Hun er bevisst avventende i sin holdning til forslagene som Stjernø kommer med, mens avgåtte Djupedal, støtter dem kraftfullt fra sidelinja i Stortinget. Enten liker ikke partifellen Aasland innstillingens hovedgrep eller så er hun taktisk taus for å skaffe seg handlingsrom før slagene skal utkjempes blant akademikere og politikere. Det var noe resignert i stemmen til Stjernø som får meg til å tro det første. Og uten aktiv politisk støtte er det vanskelig å drive igjennom reformer som smerter akademikere og innebærer sammenslåinger og strammere styring av landets intellektuelle ressurser.

Når utvalget foreslår å samle landets 38 høyere utdanningsinstitusjoner innenfor 8-10 universiteter er det nettopp for å skape større, mer robuste enheter som sikrer kvaliteten. Mange høyskoler og studiesteder har i dag problemer med rekrutteringen, noe som svekker finansieringen og grunnlaget for så vel stillinger som forskning.

Samtidig ønsker stadig flere høyskoler å bli universiteter nettopp for å tiltrekke seg studenter. Og når det må minst fire doktorprogrammer til for å tilfredsstille kravene til å bli universitet, blir spiss kompetanse svært spredt. Resultatet blir mange små fagmiljøer og svekket kvalitet. Dette skjer i ei tid da norske institusjoner får stadig sterkere konkurranse fra utenlandske og blir målt mot dem. Og nesten uansett hvor godt tilbudet om å ta fullverdige masterstudier rundt om i landet er, søker ungdom seg til de større byene, hvor mulighetene til variert studietilbud og jobb er størst. Det er altså all grunn til å være bekymret for hvordan situasjonen er om femten år der hundre blomster har blomstret.

Det er denne realismen Stjernø streker opp som bakteppe for de forslagene utvalget har kommet med. Han understreker at omstruktureringen bør skje frivillig, ved at institusjonene søker samarbeid, men minner samtidig om at få nødvendige reformer er gjennomført uten tvang. Samtidig etterlyser han politikernes engasjement og deres nasjonale strategi for høyere utdanning og forskning. Men Aasland vil se høringsuttalelsene fra berørte før hun sier noe. Det kan tyde på at universitets- høyskole- og forskningsmiljøene får mer å si for utformingen av den framtidige strukturen enn Stjernø. Og da vil kanskje det meste bli som før.

Det er selvsagt fristende å sammenlikne forslaget til ny regional struktur med helseregionene. Selv om det nå bare er fire helseregioner og vi snakker om 12 universiteter minst, før en eventuell prosess er over, er det snakk om sentralisering. Det vil, som lederen for profesjonsutdanningene organisert i Unio, Anders Folkestad frykter, bli sentrum-periferi-spenninger innenfor alle de store påtenkte universitetene med stor makt til styrene. Og de vil, som styrene i helseforetakene, ha krav på seg om å få mer igjen for pengene. Det har han nok rett i, Folkestad. Ett av medlemmene i Stjernøutvalget er Marianne Andreassen. Hun var statssekretær i Finansdepartementet under Sigbjørn Johnsen og er nå direktør i Senter for statlig økonomistyring. Jeg husker hvordan hun voktet på statens midler. Hun tenkte faktisk høyt om urimeligheten ved å opprettholde rentefradraget, når det ikke var sterkere beskatning av bolig. En klart realitets- og resultatorientert kvinne.

Men reformen skal avgjøres politisk, og derfor blir det andre enn Stjernø og Andreassen som får siste ord.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media