Sto opp fra de døende

For to år siden forsøkte aidssyke Tor Hojem å forsone seg med at livet gikk mot slutten. Fredskorpsarbeiderens sex med afrikanske kvinner i Zambia på 80-tallet så ut til å få de mest tragiske konsekvenser. Nå lever og jobber Tor helt normalt _ mot alle odds.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Motivasjonen for å ville dele sine erfaringer med offentligheten er ønsket om å øke forståelsen for hva det innebærer å leve med hiv.

- Jeg innser at jeg tilhører ei stigmatisert gruppe mennesker. Det er viktig å bearbeide folks redsel og fordommer. Å være hiv-positiv er en nokså normal tilværelse, sier han.

Og legger til:

Brennmerket vårt er først og fremst knyttet til at folk tror vi er smittsomme. I mitt og mange andre hiv-positives tilfelle nærmer smitterisikoen seg null.

Var 23 år

Tor Hojem (38) er til daglig informasjonsleder i Norsk Fredskorpssamband. Han mener friske mennesker har store problemer med å forholde seg til sykdom og død.

- Mitt budskap er åpenhet. Min personlige erfaring som aidssyk er at det blir mye mer ufarlig når du setter ord på hva som feiler deg.

Tor var 23 år da han kom til Zambia som fredskorpsdeltaker for Norad i 1983. Han ledet en liten møbelsnekkerbedrift for funksjonshemmede i Copperbelt i hjertet av Afrika.

- På den tida var hiv og aids ukjente fenomener. Jeg var ung og hadde flere afrikanske kjærester i løpet av det toårige oppholdet. Først flere år senere ble jeg klar over at jeg var smittet.

Beundringsverdig

Artikkelen fortsetter under annonsen

38-åringen forteller at han fikk et forferdelig sjokk da blodprøven under en vanlig legeundersøkelse viste at han var hiv-positiv.

- Jeg fikk god hjelp av sykepleier og lege ved Oslo Helsetilsyn. Deres viktigste råd var at jeg skulle ta en ting av gangen. De fokuserte mer på mulighetene enn på begrensningene. Jenta jeg var sammen med viste beundrinsgverdig forståelse for situasjonen, selv om vi senere skilte lag.

Etterhvert informerte Tor familien sin og noen få venner.

- De ble lei seg, men tok de det med fatning. Selv merket jeg ingen ting til sykdommen, og insisterte på å leve mest mulig som vanlig.

Mot slutten

I februar 1996 fikk han den første hiv-relaterte infeksjonen, en lungebetennelse.

- Jeg ble innlagt på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål og fikk diagnosen aids. Lå med 41-42 i feber i dagevis, var helt utslått, gikk kraftig ned i vekt og forsøkte å forsone meg med at livet gikk mot slutten.

Til da hadde jeg følt at sykdommen var en privatsak. Nå ble det nødvendig å forklare omgivelsene hvorfor jeg var sjuk. Jeg måtte finne en måte å fortelle det til venner, bekjente og kolleger. Det var jeg ganske uforberedt på. De ga meg masse omsorg.

I begynnelsen av april fikk jeg antibiotika. Den virket momentant. Feberen gikk ned og jeg kom meg på beina. Jeg ble utskrevet og fikk oppfølging hjemme av et spesialteam for aids-syke. I slutten av mai ble jeg alvorlig dårlig på nytt.

«Faen, er du her igjen allerede?» sa legen som tok imot meg. Men en ny kraftig antibiotika-kur var virkningsfull. Etter 14 dager ble jeg utskrevet igjen, men var alvorlig syk og avkrefta.

Aids-coctailen

I august foreskrev Ullevål en ny aids-medisin, en trippel-behandling, på folkemunne kalt aids-coctail.

- I løpet av få uker ble mengden av fritt hiv-virus i blodet kraftig redusert, for så å forsvinne helt. Parallelt skjedde det, som tidligere var helt usannsynlig: Immunforsvaret, som hadde kollapset, begynte å virke igjen. Siden har det gått riktig vei hele tida.

Jeg er avhengig av å ta medisinene fast tre ganger om dagen. Fortsatt ser jeg på meg selv som kronisk syk, men likevel symptomfri, arbeidsfør og oppegående.

Filleristes

Tor Hojem synes det har vært fantastisk å møte helsepersonell med ressurser, kapasitet og faglig kunnskap til å stille riktig diagnose og til å forstå hva som skjer med pasienten.

- Samtidig er det utrolig å stå midt oppi en situasjon der hele verdensbildet forandrer seg fra uke til uke. Det som var umulig for to år siden er mulig i dag. Du filleristes mentalt på en måte som er umulig å forklare. Alle sider ved meg som menneske har fått kjørt seg i en denne prosessen, fra det melankolske til det livsbejaende.

Jeg har måttet skaffe meg mer livsvisdom enn det som blir langt eldre mennesker til del, fordi jeg har måttet forholde meg til muligheten av å dø ung. Jeg har like stor appetitt på livet som da jeg var atten år.

I dette spennet lever jeg i en daglig drakamp mellom livets ytterpunkter. I det ene øyeblikket kan jeg tenke at jeg vil stifte familie og bli pappa. I det neste er det fint å føle seg som en gammel mann, ferdig med alt kavet ungdommen driver på med, gliser Tor Hojem.

FRISK: </B>Fortsatt aktiv og i vigør, selv med utviklet aids. Tor Hojem får den nye aidscoctailen.