Stoikeren og parasitten

La ikke hjertet bli grepet av angst! Giardia lamblia er neppe ute etter deg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ut fra innholdet (dog ikke tonen) i medias rapporter hittil, er det høyst usannsynlig at parasitten vil gjøre livet surt for nettopp deg, selv om du skulle være osloborger fra en av de aktuelle bydelene:

1) Konsentrasjonen av parasitter i vannprøvene var lavere enn det som trengs for å framkalle sykdom. 2) Vi vet ikke ennå om parasittene er av den subtypen som gir sykdom hos mennesker. 3) Ytterligere vannprøver har ikke vist forekomst av Giardia. 4) Kun 25-50% av de infiserte blir syke. 5) Av disse igjen får de fleste en forholdsvis mild sykdom, som kan behandles med antibiotika. 6) Det er ingen verifiserte tilfeller av vannbåren Giardia-smitte fra Maridalsvannet. 7) Vi er allerede blitt klar over den mulige faren, og er heretter garantert mot smitte ved å koke vannet.

Det rasjonelle i denne saken vil være å la seg overbevise av disse sju argumentene, og legge bekymringen vekk. Men parasittfunnet har dessverre skapt mye unødig angst og dermed lidelse. Problemet er at vi mennesker er svært dårlige til å vurdere risiko. Mange lar seg prege så mye av redsel for sykdommer som kugalskap og fugleinfluensa, at det går ut over livskvaliteten. Men bare en håndfull mennesker har dødd av slike sykdommer. Ironisk nok kan en som lar seg skremme selv være en selvtilfreds storrøyker – og tilhøre en gruppe som i snitt dør sju år tidligere enn snittet.

I så måte er Frans av Assisis korte bønn et hyppig sitert korn av livsvisdom: ”Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.”

Stoikerne er en fascinerende gjeng døde filosofer, som gikk enda to skritt lenger enn Frans i sin ”stoiske” ro og aksept av verdens gang. Stoikeren Chrysippus hevdet at det lykkelige livet, det beste livet, bestod i å ”leve i overensstemmelse med det som etter vår erfaring skjer naturlig”.

For at noe skal kalles godt, må det ifølge stoikeren alltid være til nytte for oss. Siden penger og god helse kan brukes på vis som skader meg (for eksempel ved at jeg kjøper heroin), kan ikke dette være goder – de er ”likegyldige”, verken gode eller onde! De eneste tingene som alltid hjelper oss, er dydene, det vil si vår karakters disposisjoner til gode handlinger: Praktisk fornuft, rettferdighet, mot, måtehold, og så videre.

Sokrates hevdet at intet ondt kan skje med et godt menneske. Derfor kunne han akseptere dødsdommen med fullkommen ro. Stoikerne følger Sokrates fullt ut: Om jeg blir utsatt for stor urett, til og med om jeg blir uskyldig dømt, er ikke det noe å ta på vei for! For liv, rikdom og anseelse er likegyldige ting, og tapet av dem følgelig også. Det som derimot ikke må skje, er at jeg selv gjør urett, og slik tar skade på min sjel.

Den dydige sjelens edle karakter er ikke bare nødvendig for lykke, den er også tilstrekkelig. Ingen ytre hendelser kan frata meg lykken. Hvordan ville stoikeren reagert på vår giardia-skremsel? Med et skuldertrekk.

Jeg finner at det ofte er psykologisk sunt å tenke som stoikeren – en kognitiv egenterapi som motgift mot medias overdrivelser. Så kan man puste rolig ut, ta et steg tilbake, og rasjonelt analysere situasjonen. Da trekker man gjerne den realistiske konklusjonen: Vi skal alle dø, men det blir neppe av Giardia lamblia.