Stole på sulten bjørn?

Alle kan se at den russiske bjørn som i hele etterkrigstida angivelig har truet med å ta oss, er reven i pelsen og har sløve klør. Men det er med stigende forbauselse man lytter til vestlige eksperters beskrivelse av hvor ille det faktisk står til med det russiske militæret. Elendigheten reiser spørsmålet om hvor risikabelt det er at bjørnen sulter. Satt på spissen: Bør Russland få tilbud om Marshall-hjelp til sitt militærvesen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spørsmålet er ikke bare provokatorisk ment, rent bortsett fra at tanken virker absurd på bakgrunn av femti år med beskrivelser fra nettopp slike vestlige eksperter om hvor overlegne, veltrente, velutstyrte og kampvillige de var, Sovjetunionens «røde» armé, flyvåpen og strategiske rakettstyrker. Nesten hvert år når den amerikanske Kongressen skulle ta stilling til neste års forsvarsbudsjett, var det oppstått et eller annet «gap».

  • «Gapet» jeg husker best, var USAs «underskudd» på langtrekkende atomraketter som president Kennedy fikk Kongressen til å bevilge store summer for å rette opp. Etter hvert som nye våpensystemer ble konstruert og tilbudt de militære, fikk vi etter tur livstruende underskudd på vannstoffbomber, tanks, mellomdistanseraketter, kryssermissiler, stjernevåpen, krigsskip og antirakett-raketter. Men nå får vi ikke lenger den årlige styrkesammenlikningen som under Ronald Reagan ble trykt på tykt, glanset papir med elegant grafikk og fryktinngytende framstillinger av nye og utskytningsklare sovjetvåpen.
  • En tid etter at sjenerøse bevilgninger sørget for at våre nye våpen ble produsert og utplassert, kom det med atskillig mindre fanfare fram at Sovjets styrke på det aktuelle området nok var blitt en smule overdrevet. Men da var oppmerksomheten flyttet over til et annet våpengap som det var livsviktig å gjøre noe med.
  • Nå er problemstillingen snudd på hodet. Nå spør ekspertene om hvor langt forfallet i Russlands væpnede styrker kan fortsette før det blir en akutt trussel mot omverdenen. Det befinner seg jo stadig 200 atomstridshoder om bord på hver enkelt av de atomdrevne Typhoon-ubåtene, enten de ligger i havn og ruster eller er ute og seiler. Og de langtrekkende rakettene som har passert det doble av sin planlagte levetid, kan vel fortsatt fyres av med minst ti atomstridshoder hver, om de ikke drar i vei helt på egen hånd? Er det for eksempel skummelt at elitestyrker som vokter rakettene, atombombene og det spaltbare materialet, i sitt interne blad drømmer om et soldatliv lik Sylvester Stallones Rambo-figur?
  • De sovjetiske væpnede styrker var et militærvesen tilpasset et imperium. Det samfunnet som underholdt denne styrken, finnes ikke lenger, mens det samfunnet som har arvet den, ikke klarer å brødfø sivilistene, langt mindre skape merverdien som skulle finansiert forsvaret. Ekspertene sier at politikerne i Moskva ikke er seg bevisst hvor dypt krisen i forsvaret stikker. Både i Dumaen og ellers i Kreml betraktes krisen som forbigående. Russland vil snart gjenoppstå som en betydelig makt, heter det. Dette var også statsminister Primakovs budskap seinest under det årlige maktseminaret i Davos nylig.
  • Vestlige eksperter som prøver å argumentere for at gjenskapt russisk militær betydning neppe ligger rett rundt hjørnet, har ikke lett for å finne lyttere i Moskva. Skepsis mot både analyse, forslag til tiltak og underliggende motiver er høyt utviklet etter at vestlige økonomer fra Det internasjonale pengefondet og andre institutter med stor iver har hjulpet Russland ut i en kaotisk og ødeleggende gangsterøkonomi.
  • På et seminar arrangert av Den norske atlanterhavskomiteen forleden, var altså tonen alminnelig bekymret og i noen grad sjokkert over slikt som at en tredjedel av rullende materiell er operativt, en tredjedel trenger akutt til reparasjon, mens den siste tredjedelen er moden for skraphaugen. Den slags kan hos noen utløse triumferende knegging. De bør i stedet lytte til de fornuftige røster som minner om at Russland er stort, stort, stort, og at en motstander må behandles med respekt hvis han skal bli en partner til å stole på.