Stolt og venneløs

Jens Stoltenberg er stolt over det han har gjort, og skuffet over at det ikke blir verdsatt på meningsmålingene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSMINISTER Jens Stoltenberg i grå dress, lyseblå skjorte og burgunderrødt slips med diskré lyse prikker er en velstelt, blid og pen mann som gløder entusiastisk for fornying av offentlig sektor og forsvar for velferdsstaten. Men er hans problem at han snakker om begge deler mer som en reparatør enn som visjonær konstruktør?

Stoltenberg er utålmodig etter å komme i gang med ordentlig valgkamp og har en smittende glede av debatten enten den er med Kjell Magne Bondevik eller Jan Petersen, de to andre statsministerkandidatene.

Petersen er den erklærte motstander, mens Bondevik på samme tid er motstander og den drømmepartner statsministeren åpent ønsker seg etter valget. Stoltenberg sier enda en gang at Arbeiderpartiet gjerne vil dele regjeringsmakten med andre, og det er «sentrum som ligger oss nærmest». Og etter valget må Kristelig Folkeparti velge side. Statsministeren sier at han med dette bare gjentar det han og partileder Jagland har sagt siden 1998. For oss andre lyder frieriet noen grader heitere enn det har vært på en stund.

ARBEIDERPARTIET trenger allierte både i politikk og næringsliv, men er nå mer venneløst enn på lenge begge steder. På statsministerens halvårlige pressekonferanse på Sørmarka i Enebakk sør for Oslo, rett under statuen av Martin Tranmæl som bronsetaust hamrer ut sine klare mål med klassekampens knyttneve høyt hevet, er det ingen som spør Stoltenberg om han angrer på at han har avskrevet både Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som framtidige partnere. Kanskje var det en brøler å starte valgkampen med å utelukke et samarbeid?

På lang sikt tjener muligens Jens Stoltenberg på sin ganske framfuse tilnærming til politikk og politisk samarbeid, men han betaler en pris her og nå. Kortversjonen av hans drøye år i regjeringskontorene som statsministeren selv kom med i går, er illustrerende: De gikk straks i gang, bearbeidet sakene utover våren og sommeren, fremmet dem i løpet av høsten og vinteren, og fikk flertall i Stortinget for det meste i løpet av våren. Det var dette konkurrent Bondevik på tirsdag kalte en «administrasjonsregjering».

Til det svarer Stoltenberg at sånn uttaler man seg i en valgkamp. I samme ånd griper han anledningen til å gjenta sin egen formulering fra februar 2000, der den da nyslåtte statsministerkandidaten omtalte regjeringen Bondevik som «enestående svak».

FRIERIET til sentrum var kanskje ikke alvorlig ment likevel? Det er ingen formuleringer som har ergret Kjell Magne Bondevik mer enn akkurat denne. Han blir aldri ferdig med den, akkurat som Kåre Willoch aldri blir ferdig med noen av formuleringene fra duellene med Gro.

Jens Stoltenberg og rådgiverne hans tror nok at det finnes en «Jens-effekt» som kan hentes ut i en intensiv og godt planlagt valgkamp. Han er flott, han er flink, og han svarer godt for seg. Men han forstår ikke hvorfor sykehusreformen, mer lønn til lærerne, gjenreising av heltidsstudenten, omorganisering av Forsvaret, fastlegeordningen og alt det andre som nå stilles opp på regjeringens skryteliste og oppsummeres av statsministeren med at «vi har gjort mer på ett år enn den forrige regjeringen gjorde på to og et halvt», ikke løfter Arbeiderpartiet på meningsmålingene. Radbrekkingen av momsreformen og raljeringen omkring hel moms med lokk og halv uten, har kostet partiet og regjeringen dyrt. Stoltenberg føler seg latt i stikken av Høyre, som først foreslo å utvide momsen til å omfatte tjenester.

STATSMINISTERENS og regjeringspartiets problem er at skrytelista i en sjanger som ble kraftig inflatert av Bondeviks regnskapsførsel over Voksenåsenerklæringen, ikke framstår for velgerne som et uttrykk for hvordan Arbeiderpartiet har tenkt å bruke alle pengene landet nå har. Stoltenberg sier at hans regjering er ansvarlig og ikke vil gjøre noe som undergraver økonomien. Det blir bare vel og bra der det skulle vært flott og fint.