Stolt over førsterunden

Statsminister Tony Blair er tilfreds med seg sjøl og partiet etter fire år i Downing Street. Nå ber han folket om å få fortsette med å utvikle den velferdsstaten som nye Labour mener Storbritannia fortjener.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

WISEMAN BRIDGE, Wales (Dagbladet): Vær så god, her har dere både i pose og sekk, offentlige goder for alle og en god privatøkonomi. Dette er det hovedbudskapet Tony Blair tilbyr velgerne som skal stemme 7. juni.

Det er en snau uke siden statsminister Tony Blair startet årets valgkamp i Storbritannia. Et blikk på hva Labour har gjennomført i løpet av fire år ved makta, avslører at den jevne brite har fått en noe bedre levestandard og en noe romsligere økonomi.

Antallet arbeidsledige har ikke vært så få siden før Maggie Thatcher regjerte. Lånerenta har gått nedover, og ungene gjør det bedre på skolen. Sola skinner med andre ord over det ganske labourland. Men på dette øyriket henger det alltid en regnbyge i horisonten. Derfor er partiets spindoktorer ute i mediene og toner ned betydningen av de rundt 20 prosent Labour ligger foran toryene på meningsmålingene. Det vil være for arrogant å ta seieren på forskudd selv om Blair-administrasjonen nettopp blir beskyldt for å være arrogant. Labour har lært av historien fordi partiet har tapt tidligere valg ved å ta makta på forskudd, blant annet i 1970. Da var en piperøykende Harold Wilson skråsikker på seier, men Edward Heath sneik seg inn i Downing Street.

Til tross for at mange av dagens politiske kommentatorer gir de konservatives leder William Hague flest poeng for håndtering av den første valgkampuka, kommer det foreløpig ikke til syne på meningsmålingene. Toryene ser ikke ut til å få rask betaling for å være flinkest til å starte valgkamp.

FOLKET ER MED OSS selv om media grynter, sa Tony Blair i går. Han var på besøk i sitt eget valgdistrikt Sedgefield for å be om ny tillit, slik prosedyren er. Han benyttet også anledningen til å snakke med BBC og gjentok det han hadde latt seg intervjue om i søndagsavisa The Observer. Ydmykt nok tok han en tur innom det han betrakter som partiets største tabbe siden maiseieren i 1997.

Det var da han fikk landets pensjonister på nakken etter å ha avspist dem med 75 pence (rundt ti kroner) i fjor.

Blair vet at han trenger pensjonistenes stemmer. Selv om de aller viktigste bor i egne rekkehus, har egen bil, egen hund, egne barn, egen stampub, egen hageslange og egen trener på gymmen; nemlig middelklassen. Både blant dem som driver egen næring, og blant dem som er ansatt i privat eller offentlig sektor, har Blair scoret solid. I dag er støtten fra denne gruppen firedoblet. Folk som tidligere stemte blått og John Major, satser nå på Tony Blair. Ikke fordi han er så fordømt populær eller blir sett på som frelseren, men fordi Labour tilbyr en tilsynelatende moderne politisk visjon og versjon, en delikat fusjon som består av sosialdemokrati og lett konservatisme. Mot dette står William Hague, han er neppe den britene ser på som Storbritannias statsminister. Han blir fortsatt regnet som et ektefødt barn av Thatcher.

FREMDELES HAR IKKE Labour lagt fram sitt endelig valgmanifest. Det kommer en av de nærmeste dagene, men det hersker liten tvil om at skatt og offentlige goder vil stå øverst med stor skrift.

- Vi må belønne folk, sier Blair. Vi har kvittet oss med den verste delen av arven fra de konservative, nå har vi stabilitet, fortsetter statsministeren.

Spørsmålet om skatt vil han imidlertid ikke gi noe enkelt svar på. Fordi han mener at enkle svar ikke finnes. Derfor vil han at fokus skal rettes mot hva folk får, ikke at skatten i snitt har økt med drøye 2 prosent for den jevne brite siden 1997.

- Vi får inn mer i skatt fordi det er en million flere mennesker i arbeid, og dessuten er inntektene blitt høyere.

DET NYE LABOUR under Tony Blairs ledelse har på mange måter vært et medieskapt forbilde for mange av Labours europeiske søsterpartier. Som partileder tok han et oppgjør med det gamle og trauste arbeiderpartiet. Han førte meningsfellene inn i den moderne kommunikasjonstid. Blair er, som sin gode venn Bill Clinton, den første statsleder som er født etter andre verdenskrig. Han var ung på 70-tallet, spiller fremdeles gitar for ungene sine og har en hardt arbeidende juristkone. Sosialdemokraten Tony Blair hadde dessuten en stor fordel da han førte partiet til seier. Det var de konservative som hadde styrt Storbritannia i 18 år da Labour gjennomførte et valgskred. Folk viste tydelig at de ønsket en forandring. Toryene gjorde med 30,7 prosent av stemmene det dårligste valget noensinne. Ikke siden 1906 har partiet hatt så få seter i parlamentet.

DA TONY BLAIR SKULLE friste folk til forandring under valgkampen i 1997, delte han ut et kort, tidsriktig nok på størrelse med et kredittkort. På dette var det trykt fem løfter til det britiske folk. De handlet om kjerneområdene innenfor politikk: lov og orden, helse, skole, arbeid og økonomi. Ta vare på dette kortet, oppfordret Blair, og sjekk om Labour leverer hva de lover.

Folk flest trenger ikke et ballkort for å klage over rikets tilstand. Selv om regjeringen det meste av tida har gjort det godt på meningsmålinger, har det nødvendigvis ikke vært det samme som at folk mener øyriket styres med stø kurs. Bensinkrigen og munn- og klovsykeepidemien har vært to store utfordringer for Blair. Ved begge tilfellene er han blitt tvunget ut av kontoret av harme velgere som mener han viser en treghet i å fatte hva som skjer.

DET ER IKKE BARE løftene fra sist valgkamp, og hvorvidt de er oppfylt, som vil være avgjørende når pintene skal byttes ut med stemmesedler. Den stor utfordringen er å få folk til å løfte på rumpa fra stambaren eller stamsofaen. Ved sist valg var oppslutningen på 71,5 prosent. Et så elendig oppmøte har ikke Great Britain opplevd siden 1935. Apatien kan blir Blairs største trussel.