Stoltenberg III

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avisa Klassekampen har spurt en del valgforskere om hva de tror vil være den mest sannsynlige regjering dersom de rødgrønne mister flertallet ved høstens valg. Deres svar er ikke overraskende: Arbeiderpartiet vil fortsette i mindretallsregjering.

Det tror jeg også. Stoltenberg III kan godt bli en ren mindretallsregjering som Gro I, II og III, Jagland I og Stoltenberg I var det. Det forutsetter imidlertid en del ting. Men de er til gjengjeld høyst sannsynlige. Det blir borgerlig flertall ved valget, men kaos gjør det umulig å danne en borgerlig flertallsregjering. Venstre og KrF står ved sin motstand mot en regjering med Frp-deltakelse. Frp vil fortsatt ikke gi støtte til en regjering det selv ikke er en del av. Ap må gjøre et så godt valg at det mener det er mulig å styre alene. Og SV og Sp må erkjenne at et dårlig valgresultat gjør det mer levelig å være i opposisjon enn i en mindretallsregjering sammen med Ap. Det vil gjøre livet surt for de aller fleste av de deltakende partienes tilhengere.

Men ingen i de rødgrønne partiene vil snakke høyt om mulighetene for en ren Ap-regjering. Det vil svekke troverdigheten til de rødgrønne som alternativ. Det vil skape splid innad i koalisjonen. Hvem vil stemme SV og Sp hvis Ap blir løftet fram som det eneste sikre kortet? Tuppen og lillemødrene vil komme kraftig på kant med hverandre. En tapper kamp i fellesskap for fire nye år vil derimot styrke gjensidig hengivenhet som vil være nyttig uansett om alle havner i opposisjon eller i regjering etter valget. Derfor skal vi tro på Jens Stoltenberg når han hamrer og hamrer inn at han og partiet går til valg på ett alternativ: Det rødgrønne. En plan B kan først drøftes etter at valget er over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg husker hvor krøllete Gro Harlem Brundtland ble i munnen da hun foran et valg ble spurt hva hun syntes om muligheten for et rent «sosialistisk flertall» av Ap og SV. Hun kunne jo ikke godt si «fri og bevare meg vel for en slik tanke». Men jeg mistenker henne for å ha tenkt slik. Gro ville heller manøvrere med vekslende støtte enn å være forlovet med det mest krevende opposisjonspartiet. Nå er Jens gift med to krevende regjeringspartier, og det begrenser selvsagt handlingsrommet. Ikke kan han gi gass i spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Ikke kan han lystre amerikanerne i utenrikspolitikken. Ikke kan han «modernisere» offentlig sektor med større doser av New Public Management. Det hadde han kunnet fra mindretallsposisjon. Da kunne han – som Gro gjorde det – samarbeidet med sentrumspartiene om statsbudsjettet, med Høyre og Frp om næringslivspolitiske spørsmål, med Høyre i Europa-politikken. Han kunne lagt fram Ap’s egne forslag åpne, blanke og skinnende som anbud for Stortinget. Han hadde sluppet krevende kompromissforhandlinger i regjeringskontorene. Han kunne til og med skjøvet ansvaret litt fra seg. «For å få flertall for denne saken har vi måttet gi etter på noen punkter», kunne han sagt. Han kunne fortsatt som en fleksibel, manøvreringsdyktig, humørfylt og sjonglerende administrerende direktør for AS Norge. Han kunne solgt sine nederlag like entusiastisk som vi så han gjorde det etter pensjonsløsningen i lønnsoppgjøret nylig. Han kunne hele tida vært på sitt beste. Jeg tror det er slike drømmer som framkaller vellystige grynt i nattemørket i statsministerboligen. Men han tør ikke fortelle om dem. Ikke til andre enn kona Ingrid eller til nød Martin Kolberg.

Det er grunnlaget for styring som er det viktigste. Alle partier vil ha mest mulig gjennomslag for sin politikk. Noen ganger kan det være best å sitte i vippeposisjon i Stortinget, andre ganger er det best med flertallsmakt i regjering, og atter andre ganger er det å ha en manøvreringsdyktig mindretallsregjering. Selv Fremskrittspartiet ville kunne holde liv i en ren Frp-regjering nokså lenge, siden partiet er skamløst pragmatisk, notorisk prinsippløst og derfor ofte i stand til å posisjonere seg

i sentrum. Andre partier kunne dessuten sett seg tjent med å påføre Frp regjeringsslitasje ved å la partiet sitte en stund. Protestvelgerne måtte ha funnet opp et nytt parti. Men det må sies å være Plan C eller D for flere.

Plan A er nok fortsatt Plan A for Ap. Hvis flertallet sikres for de rødgrønne, fortsetter de langs samme vei. Da blir det tøffe tak på Soria Moria igjen. Nye kameler skal slukes. Kantene skal slipes nok en gang. Ministerpostene skal deles ut på ny. Kanskje blir det plass til en eller to statsråder mer til Ap? Med tilhørende statssekretærer og politiske rådgivere. Det er ikke verst bare det. Men helt frigjort blir ikke Ap igjen før et borgerlig kaos tvinger partiet til å ta ansvaret alene.

Trygt i skuffen ligger Plan B, en ren Ap-regjering som vil ha behov for så mange sosialdemokratiske spirer at et sovende medlemskap i Ap og ei fortid i AUF kan bli et gullkantet verdipapir for karrierejegere.