Stoltenbergs taktskifte

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg ble statsminister i går. Det føltes som gammelt nytt. For mange har han vært statsminister siden Kjell Magne Bondevik erkjente nederlaget på valgnatta den 12. september. Den nye finansminister Kristin Halvorsen var et ekko av regjeringssjefen og sa at regjeringen tiltrer på et helt nytt grunnlag. Statsministeren selv sa at regjeringen legger opp til et taktskifte.

Mannskapet tyder på at han har sine ord i behold. Fornyelsesministeren fra SV er et langt sprang fra moderniseringsminister Morten Meyer med hans klippetro på å konkurranseutsette, privatisere og nedbygge offentlig sektor. Fellesnevneren for statsrådene som holdt sin første regjeringskonferanse i går klokka 17.00, er en positiv holdning til skattefinansierte, enhetlige fellesskapsløsninger. Det som i kortform kalles stor stat og er motsatsen den lille staten som Meyer ønsket han jobbet for.

Det er her taktskiftet ligger. Selv sier Stoltenberg at forskjellen mellom hans regjering og den avgåtte ligger i verdivalget. Hans mantra ved denne regjeringsdannelsen er fellesskap, fellesskap og flertall. Når Stoltenberg blir spurt om forskjellen til hans forrige regjeringsdannelse, svarer han at den forrige kom så brått på, mens denne er forberedt gjennom flere år. For oss andre ligger forskjellen i at sist la han og daværende stabssjef Jonas Gahr Støre vekk det vedtatte partiprogrammet, og erstattet det med et annet om modernisering av offentlig sektor.

Statsministeren har ikke tatt med i regjeringen noen sterk og tydelig representant som har et mer uavhengig ståsted i partiet. Det har gjort noen sure. SV har rekruttert sine fra den moderate delen av partiet og utelatt både ungdom og venstreside. Senterpartiets regjeringsgruppe lider under at Marit Arnstad trakk seg i siste liten. Det er tydelig at Stoltenberg har tenkt å hindre at disse svakhetene får utvikle seg til problemer ved å hjelp av en tett samkjøring av partienes fraksjoner i Stortinget . Dissenser skal fanges opp på forhånd. Når beslutning er tatt er det dispilin og lydighet som gjelder. Det kan bli en krevende øvelse.