Stoltenbergs utfordringer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Med Thorbjørn Jaglands beslutning om å trekke seg som formann i Arbeiderpartiet til høsten, løser han en knute som var i ferd med å kneble partiet. I seg selv skulle det ikke være ødeleggende for partiet at fløyer kjemper om posisjoner og innflytelse. Det er jo det politikk handler om. Men striden mellom Jagland og Jens Stoltenberg hadde mindre preg av strid om politisk retning enn av ulike forestillinger om hva slags lederskap partiet trenger i dagens situasjon. Jagland, som på 1980-tallet var med og fornyet partiet i en ny sosial virkelighet, kjørte seg fast i de siste valgene. Valget i fjor høst ble en katastrofe som det er naturlig at partiets leder tar ansvaret for, selv om det var Jens Stoltenberg som i egenskap av statsminister var partiets frontfigur under valgkampen.
  • Partiets linje var uklar, den praktiske politikken tok sterkt preg av administrative grep, mens partiets grunnverdier og visjonene for framtida ble utydelige. I denne situasjonen definerte partikadrene det delte lederskapet som partiets problem. Men Arbeiderpartiet har alltid hatt et delt lederskap, partiet ble jo stort fordi det var en stor koalisjon av til dels motstridende interesser og ideologiske grunnholdninger. Rett nok har særlig grupperingene rundt Jagland vært påpasselige med å framstille spenningene mellom Jagland og Stoltenberg som en strid om politiske veivalg, og at Jagland var en garanti for at partiets grunnverdier skulle ligge fast. I kretsen rundt Stoltenberg har det på den andre siden vært tendens til å se deres ti år yngre lederkandidat som framtidas mann for partiet også i politisk henseende.
  • Jens Stoltenberg får nå en ni måneder lang overgangsperiode som nestleder fram mot landsmøtet. Hans største utfordring vil bli å framstå som en samlende kandidat også for dem som ser på ham med skepsis som en representant for den internasjonalt pregete, urbane «nye klassen». Den som skal lede partiet fram til nye seirer, må også finne fram til et språk og symboler som skaper tillit hos en krevende og kritisk velgerskare som både krever utfordringer og trygghet.