Stopp volden

Far banker mor. Mor slår barna. Familievolden i innvandrerfamilier kan ikke fortsette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«KJÆRE MANUELA RAMIN-OSMUNDSEN, er vi ingenting verdt?», skrev Sarita Skagnes (38) i sitt innlegg i Dagbladet tirsdag. Historien til den norskindiske kvinnen leste vi i Magasinet. Punjabjenta var slave for familien sin i India. Hun ble mishandlet og seksuelt misbrukt av sin far og fetter. Den omfattende mishandlingen fortsatte da hun kom til Norge. Hun skriver selv at hun ikke hadde noen å søke hjelp hos fordi hun var fanget «i en lukket, patriarkalsk kultur som kneblet alle forsøk på individuell frigjøring». 


SARITA REISTE 
seg og mottok familiens dødsdom da hun giftet seg med en norsk mann. Hun ber den nye barne- og likestillingsministeren ta debatten: « Hvor lenge skal jenter som meg måtte tie, tåle og lide i taushet?»

BARNEMISHANDLINGEN som Sarita overlevde, er så ekstrem at boka hennes «Bare en datter» gjør meg kvalm. Familievold og vold mot kvinner er et innvandrerproblem som regjeringen må ta tak i. At volden er utbredt, vet innvandrerorganisasjoner, politi og barnevern. Volden rammer innvandrerne selv. 


I MØTER MED 
unge gutter og jenter med minoritetsbakgrunn, har det ofte slått meg at de nevner familievold i forbifarten, som noe normalt: «Far måtte banke lydigheten inn i meg».

OG MER ALARMERENDE
: Som journalist snakket jeg for et par år siden med en barnevernsansatt i Oslo som påsto at innvandrerunger tåler mer juling enn norske barn! Fordi minoritetsbarna er vant til autoritær oppdragelse og slag, spark og straff. Volden ligger i kulturen deres. Denne barnevernsarbeideren er ikke den eneste som sier: «Skulle vi gripe inn hver gang somaliske eller kurdiske fedre og mødre denger barna sine, får vi ikke gjort annet». Den kulturrelativistiske holdningen er hårreisende. Men den har vært og er, utbredt. I et Aftenposten-intervju sier Ramin-Osmundsen at man ikke må se seg blind på kulturforskjeller i møtet med brukerne i barnevernet. Det er kloke ord.

SARITA ØNSKER debatt om vold og kvinneundertrykkelse. Det går definitivt an å snakke om ukultur når det gjelder ekstrem kvinneundertrykking i India. Det norske problemet var at ingen hjalp den mørbankede, lille jenta. Volden i den isolerte familien ble ikke oppdaget. Ville ingen se? I Aftenposten sier barneministeren også (på generell basis) at noe må gjøres for å få flere til å melde fra til barnevernet om hva de ser i skolen og i barnehagen.

BARN MED minoritetsbakgrunn er overrepresentert i barnevernet. Mens omsorgssvikten i etnisk norske familier ofte knyttes til rus og psykiske lidelser, er vold oftere et element i sakene der minoritetsfamilier er involvert. Barnevernet reagerer ofte for seint, det må både en, to og tre bekymringsmeldinger til. Elvis Chi Nwosu som har jobbet med barnevernsbarn i Oslo i ti år og er vararepresentant for Ap i bystyret, sier at volden øker mens barnevernet nøler. Han peker på klasseforskjeller, fattigdom og avmakt. Og han er ikke den eneste som påpeker at måten barnevernet er organisert med kjøp og salg av tiltak, tar bort fokus fra langsiktig arbeid. Er det slik at barnevernet har høyere terskel for å gå inn i innvandrerfamilier enn etnisk norske familier?

DET SKJER i de beste familier. Pakistanske og somaliske innvandrere har verstingstempel når det gjelder kvinneundertrykking. Sarita er norskindisk. Det er minimalt fokus på familievold i for eksempel, indiske, vietnamesiske eller tamilske familier. De arbeidsomme tamilene er stemplet som best i innvandrerklassen. Men miljøet er lukket og mange familier praktiserer beinhard kontroll, vold og henteekteskap.

I FJOR HADDE ni av ti kvinner på krisesenteret i Oslo, utenlandsk bakgrunn. På landsbasis hadde over halvparten på norske krisesentre, minoritetsbakgrunn. Kvinnene har barn som er vitner til vold eller selv blir banket opp.

Stopp volden

Men norske krisesentre er også norske menns skam. En av tre av de utenlandske kvinnene ble banket gule, blå og blodige av sine norske menn. I verdens mest likestilte land er hentebrudene til norske menn særlig utsatt for mishandling. Tar mannsrolleprategruppa saken?

TVANGSEKTESKAP og kjønnslemlesting får oppmerksomheten. Det er på tide å spenne hele det ubehagelige lerretet ut. Chi Nwosu etterlyser en statlig handlingsplan mot familievold, rettet mot innvandrere og nordmenn. Det er lett å stille seg bak oppfordringen. Ramin-Osmundsen kan slå seg sammen med integreringsminister Hanssen og de seriøse innvandrerorganisasjonene. Elvis Chi Nwosu foreslår at troskapsløftet til Norge byttes ut med et løfte om ikke å slå barna sine.