Stoppe karusellen?

Vi husker alle hvor morsomt det var å snurre rundt på karusell. Inntil farten ble for stor. Da ble gleden avløst av maktesløshet og frykt. Krefter utenfor vår kontroll lot seg ikke stanse, og vi sto der, med skjelvende bein, hvitnende knoker og stigende kvalme. Alternativet var - i hvert fall føltes det slik - å falle av og knuse hodet mot en stein.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den samme følelsen av maktesløshet ser ut til å ha lammet svært mange av politikerne i vestlige demokratier. Markedet og globaliseringen er kreftene utenfor deres kontroll, mens de klamrer seg til karusellen og konsentrerer seg om å berge sitt politiske liv.

  • Mens tekniske og økonomiske muligheter for å skape det gode og rettferdige samfunn aldri har vært større, synes mulighetene for å realisere dette målet gjennom politikk mindre enn før, skriver LOs sjeføkonom Stein Reegård. Han har hatt forskningsfri og reflektert over politikkens plass i et samfunn som blir stadig mer markedsstyrt. Det har resultert i boka «Økonomi uten grenser?». Reegårds posisjon som arbeiderbevegelsens fremste økonomiske rådgiver gjør boka interessant, uansett hva man måtte mene om innholdet.
  • Reegård er verken motstander av karusell eller frie markeder. Men han advarer borgere og politikere mot å legge seg flate for markedskreftene. Det er fortsatt rom for politikk. Fortsatt er det store variasjoner i de forskjellige lands skatte- og avgiftspolitikk, selv om tendensen peker imot harmonisering. Fortsatt er arbeidsmarkedet, i hvert fall i Norden, delvis unntatt fra markedskreftene. Vi har lover som bestemmer vår arbeidstid, vår ferie, vår pensjon. Det ville vi ikke hatt om vi ga etter for de mest tøylesløse markedsliberalerne. Fortsatt klarer de nordiske land, med gode velferdsordninger og organiserte arbeidstakere, seg bra i konkurransen. Her har reallønningene for de fleste steget med 30- 40 prosent de siste 25 åra. I USA har de stått stille for halvparten av arbeidstakerne i samme periode.
  • Likevel opplever vi det paradoksale her hjemme: Aldri har vi hatt større inntekter som enkeltmennesker og samfunn. Sjelden har vi opplevd problemene større. Det er krise i sykehusene. Det er krise i statsbanene. Det er stress og press i familielivet. Stadig færre 50-åringer er i arbeid. Stadig flere av oss lever på sykelønn og uføretrygd.
  • Er det globaliseringen som har skylda? Er det egentlig plass for «politikk» lenger? Reegård svarer nei på det første, ja på det andre. Landegrenser er ingen fornuftig grense for økonomisk virksomhet, like lite som kommunegrenser er det. Ingen kan heller være for eller imot marked. Vi er alle del av det. Men vi kan ha meninger om hvorvidt det virker rettferdig eller urettferdig. Selv karakteriserer sjeføkonomen markedet som «genialt» og «dumt» på samme tid. Det er effektivt, øker produktiviteten, gir oss valgmuligheter, men er ofte for «dumt» til å løse samfunnsoppgaver som går på tvers av aktørenes egeninteresser. Dessuten er markedet brutalt. Det er jungelens lov som gjelder. De sterkeste overlever. De svakeste bukker under. Visst har menneskenaturen sterke anlegg for individualisme, erkjenner sjeføkonomen. Men noe av det som skiller oss fra dyrene, er at vi kan organisere handlinger kollektivt.
  • Globaliseringen blir av noen brukt som påskudd for mer høyredreid politikk, av andre som syndebukk for tendenser. Uansett lar den seg ikke stanse av annet enn katastrofer og krig. Andre virkemidler, som begrenset vår handlefrihet, ville det ikke bli flertall for i noe demokrati.
  • Vi har akseptert de fire friheter: varer, tjenester, kapital og mennesker skal få bevege seg fritt mellom landene. Men er økende økonomiske forskjeller mellom oss en skjebnebestemt følge av det? Må vi akseptere at færre får varig fotfeste i arbeidsmarkedet, og at enda færre henger med etter fylte 50 år? Må det bli sånn hos oss som det er i USA? Må det bli slik at bare de som har råd til en pensjon, tegner en? At bare de som har råd, får gode skoler til sine barn? At bare de som har råd til forsikring, får skikkelige helsetjenester?
  • Ikke hvis politikerne beholder troen på at de kan styre utviklingen. Hvilken plass vi gir markedet, er dypest sett et valg av samfunnssystem. Men siden dette valget skjer gradvis, er det vanskelig å lage retningslinjer for praktisk politikk. Skriver Reegård.

Er det derfor Ap gjennomfører sin politikk skritt for skritt? Spør vi.