Stor by på randen

NEW YORK (Dagbladet): En viss uunngåelig nervøsitet har spredt seg etter nye terroradvarsler fra dem på toppen som fremdeles ikke vet hvor det er blitt av Osama.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært verre den siste uka enn på lenge. Det begynte med at bestefaderlige Dan Rather (70) i kveldsnyhetene på CBS fortalte at presidenten ble advart 6. august i fjor om at al-Qaida muligens planla å kapre fly i USA. Nyheten slo sprekker i forestillingen som Det hvite hus med sånn omhu har pleiet fram i oss: av presidenten som aldri hvilende Store Far på vakt for å beskytte oss mot De Onde.

Siden har det haglet med advarsler om hvor terrorutsatt vi alle egentlig er. Og ganske særlig vi som bor i New York. FBI-sjefen Robert Mueller sa at selvmordsbombere helt sikkert kom til å dukke opp i USA og sprenge seg selv for eksempel akkurat her, uten at FBI ville være i stand til å hindre det. Visepresident Dick Cheney lot seg intervjue i nesten alle kanaler og sa at det er «uhyrlig» å hevde at presidenten visste noe på forhånd uten å gjøre noe med det, og at nye terrorangrep «nesten helt sikkert» ville komme.

Foreløpig siste mann ut var forsvarsminister Donald Rumsfeld, som i en høring i Kongressen sa at De Onde både kom til å lykkes med å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen og bli i stand til å avlevere dem i USA. Slik ville de utsette nasjonen for «kjernefysisk utpressing». Deretter gjeninnførte politiet i New York bombekontroll ved Brooklyn Bridge og gjenoppvekket minnet om hvordan det var her i dagene etter angrepene i fjor, da soldater med fingeren på avtrekkeren først tittet dypt inn i alle sjåførers øyne, og så kikket ned i alle bagasjerom, foran tunneler og bruer.

En viss uunngåelig nervøsitet spredte seg etter dette. Avisa The New York Times intervjuet Janice Jacoby (49), som har en datter på åtte år. Hun forteller at nå snakker noen av foreldrene på datterens skole (som heter Sacred Heart) på nytt om å flytte ut av byen. Selv har Janice for lenge siden sluttet å ta undergrunnsbanen, og hun unngår tunnelene under Hudson og East River. Mange av hennes venner har sluttet å kapre de gule drosjene fordi «du aldri vet hvem som sitter bak rattet eller hva de kan komme til å kjøre drosjen inn i». Forleden ville datteren Rachel sove i foreldrenes soverom fordi hun var redd et fly skulle krasje i hennes eget soverom, som vender ut mot East River. I år kan skolenes sommerferie ikke komme tidlig nok slik at familien kan rømme byen.

Det er mange studier i gang av angstnivået i denne byen, og fra tid til annen dukker det opp meldinger og reportasjer om økt pille- og alkoholbruk, søvnløshet og om en bonanza for alle slags terapeuter med tilbud fra urtekurer til psykoanalyse.

I en av de første undersøkelsene som ble gjort av the New York City Department of Health seks uker etter angrepene, svarte 40 prosent av utvalget som besto av 414 naboer til Ground Zero, at de led av symptomer knyttet til posttraumatiske stressforstyrrelser: søvnløshet, angst, skyldfølelse, sinne, irritasjon og følelsesløshet.

En fersk undersøkelse blant skolebarn i New York forteller om kroniske mareritt, frykt for å oppholde seg på offentlige steder, sterk angst og andre psykiske plager blant mange titusener av byens 1,1 millioner skoleelever.

Så da er det vel tomt på T-banen om morgenen?

Nei, på F-linja som kommer fra Jamaica i Queens, går under East River og kjører inn på Manhattan ved 63. gate, er det knapt ståplass igjen når jeg stiger på ett stopp før. Men folk holdt seg vel unna Fleet Week, den største mønstring av krigsskip i New York havn noensinne, som ble arrangert i helga? Tvert imot. Det var milelange køer foran metalldetektorene selv om kystvaktens iltre speedbåter fosset rundt i havnebassenget med soldater om bord med automatvåpen i anlegg.

De fleste av oss her tenker vel som så at faren er minst like stor for å bli utsatt for en ulykke i den sinnssyke trafikken som for å bli rammet av en ondsinnet utsending fra Osama bin Laden.

Bin Laden er jo fortsatt ikke tatt, verken død eller levende, til tross at Store Far ikke har unnet seg rast eller ro på åtte måneder. Når jeg tenker etter, er det kanskje det som gjør meg mest nervøs.