- Stor makt, uheldige metoder

Viktige samfunnspåvirkere og nyttige idioter. Kontrollør av makten og i lomma på makten. Undersøkende og kritiske, og flokkdyr med skylapper. Det er medier og journalister i et nøtteskall, eller tre...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spør hundre personer om hvor stor makt norske medier egentlig har, og du vil få hundre forskjellige svar. Essensen i dem alle vil være at media har stor makt, men at metoder, motiver og mål er tvilsomme.

Dagbladet har spurt fem erfarne samfunnsaktører om hvor stor makt media egentlig har til å påvirke samfunnet.

Politikeren

Erik Solheim sto fram som mediejunkie tidligere i høst. Gjennom hele sitt politiske liv har han brukt media for hva de er verdt. Han mener media betyr makt. Stor makt.

- I en moderne stat eksisterer ikke en makt uavhengig av opinionen. Uten velgere, ingen makt. Hvis en partileder ikke er i media, får han heller ingen velgere, sier han.

Medias største maktfaktor ligger i at de kan sette dagsordenen, mener Solheim.

- De kan bestemme seg for å kjøre en sak, og tvinge politikerne til å forholde seg til dem. Utfallet kan være varierende, men ingen får anledning til å ignorere det.

Solheim trekker også fram en indirekte makt, der saker som egner seg i media, trekkes høyt opp i nyhetsbildet, selv om de strengt tatt ikke er viktige.

- For media må en sak enten være genial eller dustete, ellers er den ikke interessant. Dermed skaper de en ramme som folk er nødt til å forholde seg til, sier han.

Fra 90-åra trekker han fram fire viktige saker der media har hatt direkte innvirkning på utfallet:

- Eldreomsorgen. Uten media ville det ikke kommet noen stor satsing. Og uten media ville heller ikke AUF-saken og ungdomsorganisasjonenes misbruk av systemet kommet for en dag.

Når det gjelder Jan P. Syses og Terje Rød-Larsens fall, mener Solheim media overspilte sin rolle.

- Syses forbrytelse var bagatellmessig i forhold til den kolossale dimensjonen den fikk. Men Syse var ikke flink til å håndtere situasjonen. Men opposisjonen ilte også til og brukte sterke ord og uttrykk. Også jeg. Det er vanskelig for pressen å unngå å referere det, sier han.

- Angrer du på ordbruken din i dag?

- Ja.

Inforådgiveren

- Media er bare viktige i saker som Stortinget og myndigheter er involvert i. Det er fordi politikerne er de eneste som fortsatt tror på hva dere skriver. Det finnes langt mer effektive kanaler for innflytelse, sier Hans Geelmuyden. Inntil i høst var han sjef for Norges største informasjonsbyrå, Geelmuyden.Kiese. Han er kynisk i forhold til media. For ham er de bare et middel blant mange.

- Det hender jeg anbefaler oppdragsgiverne mine å snakke med journalister, men det er ikke ofte. Grunnen til at vi holder oss unna, er at media er hasard. Maktpersoner blir ofte ofre for pressens dramaturgi. Det vil si at media den ene dagen gir liv til en person for neste dag å slå ham i hjel. På det verste driver media menneskeofring. Rike mennesker har ingen glede av pressen. De tjener mest på å holde seg for seg selv, sier Geelmuyden, som mener det finnes langt tryggere måter å vinne fram på.

- Det er bare dere som tror dere er så fordømt viktige. Dere er sentrale i noen saker som skal opp i Stortinget, men i den mer langsiktige meningsdannelsen tror jeg det er andre krefter som er sterkere.

Valgforskeren

- Media har makt, men er samtidig i lomma på makten, mener valgforsker Frank Aarebrot.

- Norge er et så lite samfunn med en så liten elite at det er vanskelig å unngå. For at media skal få informasjon, må de være en del av maktapparatet. For å få en sak, må de kanskje la være å skrive om en annen. Det koster uavhengighet, og dermed blir media en brikke i spillet. En maktgruppes nyttige idioter i forhold til en annen maktgruppe, sier han.

Makten utøves også skjevt, fordi media er mye tøffere mot de folkevalgte enn mot andre samfunnstopper.

- Bondevik kjører for fort, og blir hengt ut. Men det er liksom en selvfølge at Røkke får stenge hele Oslofjorden og kjøre speedbåt, sier han. Aarebrot mener det er altfor lett for en næringslivsleder å gjemme seg bort og si «jeg er mediesky».

- Når pressen skriver dette, blir han oppfattet som en sjenert og litt likandes kar. Pressen blir nyttige idioter, og det blir veldig lett å være næringslivsleder. Politikerne kan ikke la være å svare. Dermed bli politikk oppfattet som noe lugubert og skummelt, mens nærlingslivet framstår som renslig og pent, sier han.

Og framstiller til slutt journalister som en gjeng elefanter på frifot. Flokkdyr som tenker nøyaktig likt.

- En dag trampet de alle over Terje Rød-Larsen. Tre måneder tidligere sto de rundt ham i Midtøsten, blåste i snablene og var lykkelige.

Jusprofessoren

- Media har meget stor makt, det er ikke uten grunn at de kalles den fjerde statsmakt. Av og til skulle man tro det var den første, sier jusprofessor Anders Bratholm. Den tidligere mediemannen og jusnestoren leser mange aviser hver eneste dag, og legger raskt til at det er stor forskjell på medias innflytelse.

- Gjennom trivialiseringen de siste åra har media mistet mye av sin innflytelse hos grupper som har makt, sier han.

Men makten kan lett misbrukes. Bratholm viser til politivoldsaken i Bergen, en sak han selv har vært engasjert i i 17 år.

- Den fikk en skjev utvikling, og det var medias skyld. De var avhengige av politiets lekkasjer, og dermed fikk ikke saken en faglig god utvikling. Det ble skjevt, spesielt fra bergenspressens side. De bidro til at politiets praksis fikk fortsette, sier Bratholm.

Likevel slår han fast at demokratiet hviler på de frie media.

- Uten media ville vi ikke hatt et fritt, demokratisk samfunn. Det er misbruket jeg reagerer mot, sier Bratholm.

Advokaten

Cato Schiøtz, forsvarsadvokaten i en av ti-årets største krimsaker, har vært i media nesten uavbrutt siden en skjebnesvanger dag i mai. Han har kjempet for medias tilgang til lukkede rettssaler, av flere grunner.

- Jeg tror stor grad av offentlighet rundt en sak styrker siktedes rettssikkerhet. Det skaper også større bevissthet rundt saken. Derfor har jeg fra dag én kjempet for åpne dører i Orderud-saken, og brukt mye tid på pressen. Blant annet har vi fått satt fokus på norsk praksis med varetektsfengsling, et område der vi også har fått internasjonal kritikk, sier han. Schiøtz har sitt å si om fordømmende journalistikk og journalistikk av den bedre og mer nøkterne arten.

- Flere har nesten bare hatt fokus på det som kommer fra politiet. Da blir det skjevt, og slikt påvirker også opinionen, sier han. Advokaten tror at heller ikke dommerstanden kan unngå å bli påvirket av medias omtale av straffesaker.

- Rett og slett fordi det er mennesker som sitter som dommere. Og mennesker kan ikke forbli helt upåvirket av det som skjer. Det er ikke mulig, sier han.

Han mener norsk presses største problem er avhengigheten overfor kildene.

- Journalistene er ikke kritiske nok. Hvis du bare lover dem eksklusivitet, får du nesten hva som helst på trykk. Da lar de innvendingene fare. Dermed mister de også troverdighet. Men siden folk ikke er bevisst dette problemet, mister likevel ikke media sin makt, sier han.