Stor og hvit

100-årets største norske kan være same eller lesbisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VERDEN GÅR framover. Kåringen av «den vesentligste personen som har levd i Norge i perioden 1905-2005», som det heter når NRK inviterer til folkeavstemningen «Store norske», 17.desember, kan i prinsippet gi oss en kvinne, en same eller en åpent homofil som den største av de store. Både Mari Boine, Gro Harlem Brundtland og Kim Friele er med i finalerunden og presenteres i disse dager med egne omfattende TV-programmer. I et hundreårig perspektiv representerer de tre kvinnene ikke bare seg selv, men «avvikergrupper» som har vært rettsløse, forfulgte, undertrykte og lattergjorte i offentligheten helt fram til vår tid. Det tok over 71 år fra kvinnene fikk stemmerett til Gro dannet sin første regjering med oppsiktsvekkende kvinnerepresentasjon i 1981. Homofile handlinger ble rammet av straffeloven helt fram til 1972, og samene ble ikke anerkjent som urbefolkning før i 1990.

LIKEVEL vedder jeg en flaske whisky med hvem som helst på at det blir en ukontroversiell mann som vinner. Hundreårskåringer appellerer gjerne til de helt store og samlende følelser, og ikke minst de helt store og samlende menn som uttrykker nasjonen slik vi gjerne vil se oss når vi er på vårt antatt edleste. Og siden våre tre kvinner konkurrerer med Erik Bye, Thor Heyerdal, Fridtjof Nansen, Einar Gerhardsen, Christian Michelsen, Haakon den 7. og hans sønn, vedder jeg heller ei flaske god vin som jeg kan drikke selv. Ser vi derimot et hundreår framover? Så ser jeg ikke bort fra at Norges største nordmann kan være en person med innvandrerbakgrunn fra et ikkevestlig land. En tyrkisknorsk fotballspiller, for eksempel. Eller en pakistansknorsk programleder.

LANDETS STØRSTE norske med minoritetsbakgrunn kommer i alle fall ikke til topps som den moderne nasjonens sjel som statsleder eller fagforeningsboss. Selv vårt fjerde regjeringsparti, LO, er i likhet med storting og regjering snøhvite når det samler sine tillitsvalgte. De sier de har strategier for å inkludere minoritetsgruppene i arbeids- og samfunnsliv. Foreløpig har de ikke oppnådd noe. LO-kongressen som i mai i år vedtok nye handlingsplaner for hvordan innvandrerne kan inkluderes i det viktige sjiktet av tillitsvalgte, var uten en eneste innvandrer. De burde vært fjorten dersom kongressen skulle reflektert at vi har 100 000 sysselsatte med ikke-vestlig bakgrunn i arbeidslivet.

NÅ HAR TO Fafo-forskere, Monica Lund og Jon Horgen Friberg, gått igjennom fagbevegelsens strategier for å inkludere de etniske minoritetene som både står svakest i arbeidsmarkedet, har lavest status og de dårligst betalte jobbene. I Oslo som har høyest andel innvandrere, utgjør de 42 prosent av de ledige. Forskerne konkluderer ikke uventet med fagbevegelsens innsats overfor minortiteter er svak, sporadisk og fragmentert. Det er med andre ord som når den nye regjeringen lover å avskaffe fattigdommen: Stort sett store ord.

IKKE UVENTET vektlegger forskerne den engelske modellen som er den mest ytterliggående, nemlig at innvandrere kvoteres inn i hele fagforeningshierarkiet på bekostning av etniske nordmenn, som det mest effektive tiltaket. I tillegg kommer selvfølgelig opplæring og kompetanseheving, spesielt tilrettelagt informasjon på flere språk og kursing i norsk. Men som allerede Gro Harlem Brundtland erfarte, det er den ubønnhørlige kvoteringen av minoriteten som får minst oppslutning hos majoriteten. Ikke bare i politiske organer og næringslivets styrerom, men i arbeidslivet generelt. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund(YS) kommer med et forslag til avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) som skal reforhandles over nyttår, et nytt delmål som skal redusere arbeidsledigheten blant innvandrere. Målet bør formuleres så konkret som mulig, hvis jeg forstår YS-lederen rett. I USA har de f.eks. en meget omstridt ordning, «affirmative action», som betyr en moderat kvotering på bakgrunn av etnesitet når kompetansen ellers er lik.

KONSEKVENSENE av at etniske minoriteter holdes utenfor eller i utkanten av arbeidslivet som en avmektig, sosial underklasse, er dokumentert lenge i USA og nylig som kraftige voldsbølger i gettoene rundt Paris. Den faktisk litt uventede reaksjonen på fraværet av innvandrere i det nye Stortinget og regjeringsapparatet, tyder på at kravet om etnisk representasjon kommer til å øke i styrke også hos oss. Fafo-forskerne siterer i sin rapport fagforeningslederen som gir klar beskjed om hva slags innvandrere fagbevegelsen foretrekker: «De har Vålerenga-slang, og du kan ikke merke noe spesielt på dem.» Hva slags framtid kunne ikke store norske John Carew hatt i Fellesforbundet.