Stor på tross av nazismen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hamsun: Cathrine Sandnes har lest sin ungdoms Hamsun på nytt, og hun er skuffet. Den såkalt finstemte ironien opplever hun nå som grovkornet, kjærlighetshistoriene er ikke annet enn komiske, noen av tekstene er høyst forglemmelige og kjedelige eller konstruerte og påtrengende.

Markens Grøde mener hun fortsatt må anses som interessant, men i grunn kun litteraturhistorisk og ideologisk. Bare Sult kan anses som god ut fra Sandnes’ paradigme.

Vel kan jo flere av oss forstå deler av Sandnes leserreaksjoner når hun nå som voksen nyleser Hamsuns tekster. Som alle forfatterskap må også Hamsuns’ sies å inneholde både høyde- og lavpunkter. Men når Sandnes legger frem påstander som nesten kun må være konstruert for å provosere til debatt, er det snarere Sandnes’ innlegg som må kunne betraktes som forglemmelig, kjedelig og lettere komisk.

Sandnes spør: «For er det ikke Hamsuns forbrytelse som gjør ham så stor, evig aktuell og til det kjedsommelige debattert?» Om det ikke var for nazismen og støtten til Hitler, spør Sandnes om ikke Hamsun da kun hadde vært en vag historie fra pensumlista, en alminnelig god dikter som lett ville bli glemt. Uten nazismen mener hun Hamsun er en mann uten myte.

Men hva så? Krediterer ikke også Sandnes da personen Hamsun for mye? Det er ikke myten om Hamsun som bidrar til de litterære kvaliteter vi måtte finne i tekstene. De trenger ingen forfattermyte. Det er tekstene vi vil lese, det er de vi verdsetter, ikke hva Sandnes kaller Hamsuns ufyselige trekk eller nazistiske sympatier som vel har vakt oppmerksomhet, men som ikke kan sies å ha fungert annet enn ødeleggende eller i det minste skyggeleggende for flertallets syn på forfatterskapet. La ikke nazismen få æren for Hamsuns storhet som dikter. Må man være sympatisk og politisk korrekt for å skrive gode tekster og stor litteratur?

Skal man først skjele til Hamsuns liv og virke når han ikke forfattet, må han kunne anses som en stor dikter til tross for hans politiske feilsteg. Men hvorfor er flere av Hamsuns tekster viktig og god litteratur? Hvorfor leser vi ham?

Først og fremst er Hamsun en glimrende forteller. Hans historier fengsler lett, og hans evne til å fremstille fargerike karakterer og drivende historier med både humor og ironi er kanskje det som i sterkest grad bidrar til at vi er mange som stadig vender tilbake til flere av hans tekster. For ikke å glemme tekstenes ambivalens og flertydighet.

Hamsun skrev gjennom vel 70 år i en tid da samfunnet var i stadig og enorm utvikling, men også preget av emigrasjon og to verdenskriger. Bare dette gjør det spennende å følge hans forfatterskap. Han skriver både modernistisk, nyromantisk og realistisk. Hans evne til å eksperimentere og skifte kurs, har fascinert og kanskje inspirert mange forfattere. Dette bidrar til hans storhet og betydning som forfatter.

Astrid Lindgren forteller at Pippi ikke hadde vært den samme dersom hun ikke hadde lest «Sult». Av Hamsun lærte hun å lyve. Og hadde Pippi vært Pippi om hun ikke var slik en racer til å skrøne?

Selv om Hamsun mistet anseelse i Norge etter krigen, har han internasjonalt hatt stor betydning for og blitt lest av forfattere som Thomas Mann, Ernest Hemingway, Henry Miller, Hermann Hesse, Boris Pasternak, André Gide, Franz Kafka, Bertolt Brecht, Maksim Gorkij og Robert Musil (jf. Per Thomas Andersen 2001, s. 296). Bare det sier sitt om tekstenes krav på anseelse.

Sandnes’ utsagn kan for øvrig ses som et utspill til en helt annen debatt enn den gamle Hamsun-nazist-debatten.

For er ikke fokuset på forfatteren på bekostning av tekstene generelt for stort? Må forfatteren brukes og frontes for at tekster skal få oppmerksomhet?

Det er tekstene vi vil lese, i alle fall vi som er litterært interesserte. Om forfatteren er kjendis, kongelig, nazist, transseksuell eller Ap-leder, burde være irrelevant.

Det er tekstene Hamsun skrev, vi er ute etter. Vel kan de være preget av nazistiske holdninger osv., og det er interessant i et politisk så vel som et litterært eller sosiologisk perspektiv, men det kan likevel ikke ses som en grunn til at Hamsuns forfatterskap stadig hedres og feires, leses og anses som viktig og god litteratur.