Stor sønn på scenen

Navn: Mads Ousdal Alder: 29 Yrke: Skuespiller

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han fikk sitt definitive gjennombrudd i «Juleoratoriet», Göran Tunstrøms poetiske historie om tre generasjoners savn, sorg og kjærlighet. Men selv om det var i 1998, altså nesten i går, har så mye skjedd med den unge skuespilleren i mellomtida at rollen som unggutten Sidner er glemt av de fleste. Får Mads Ousdal en lang og strålende karriere, hentes rollen fram igjen når teaterskribentene blar i avisenes album. Og alt tyder på at skuespillersønnen fra Smestad i Oslo kommer til å fylle en viktig plass i norsk scenehistorie. Talentet ser ikke ut til å ligge tilbake for farens. Sønnen sa da også på direkte spørsmål fra en TV-reporter at han regnet med å bli større enn sin far. Mads smilte da han sa det, men pappa Sverre Anker Ousdal skvatt en smule da han hørte det.Nå spiller far og sønn far og sønn, i Eugene O'Neills lidelsesfulle drama «Lang dags ferd mot natt». Begge til mer enn bestått hos kritikerne. Og saktens med et lite pluss i margen til Mads, der han fyller rollen som Edmund. Den tuberkuløse alkoholikeren i familien med morfinistmor, alkoholikerfar og en like forfyllet storebror. Slett ingen forestilling fra livets lyse side, altså, men i alle henseende et potent drama om menneskets ynkelighet.Og med den dimensjonen som gjør det så forhåndspirrende at far og sønn i det virkelige liv spiller far og sønn på scenen. Ousdalene gjør den samme krevende øvelsen som Alfred og Toralv Maurstad gjorde i 1961. Da var mamma Tordis også med. Og selv om O'Neills personer anklager hverandre for ting som er lett gjenkjennelige i de fleste familier, er det ikke enkelt å være i slekt med hverandre på scenegulvet. Når denne oppsetningen i tillegg foregår i en boksering, med publikum på alle sider, blir forestillingen en kraftprøve.Som barn tråkket Mads Ousdal prinsesse Märtha Louise på tærne. De danset nemlig folkedans sammen. Det syntes Mads var så gøy at han har fortsatt med det, rett nok med en nødvendig pause i tenårene, da alt var flaut. Valget om å bli skuespiller var resultatet av en naturlig utvikling, som det gjerne heter. Han ble dratt med på mors ballettforestillinger og fars teaterpremierer fra han var liten. I skoletida fulgte gruppeteater og opprør mot institusjonsteatrene. Han debuterte på Den Nationale Scene 30 år etter sin far. Han har dessuten sagt at altfor mange skuespillere glemmer å utfordre seg selv. Han har med andre ord ikke valgt seg den letteste veien over scenegulvet.