Stor ståhei for 10 prosent?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE OG EU: Lesing av EU-meningsmålinger gir kalde gufs nedover ryggen for de som ønsker å bruke påskemåneden til å drømme om EU i stedet for å lese god norsk krim. Imidlertid har Europabevegelsens generalsekretær Grete Berget funnet sin erstatning i stortingsmelding nr. 15 om utenrikspolitikken («En skikkelig påskegrøsser», Dagbladet 7. april).

Berget har sett lyset: «Norge er nå blitt 90 prosent EU-medlem», skriver hun, uten å angi kildeangivelse for denne oppsiktsvekkende opplysning. Det er reinspikka tøv, og like troverdig som da den samme Berget i november 08 utbasunerte at «Island blir EU-medlem i februar 2009, og da må Norge også søke» (!). Men om vi et øyeblikk skulle late som om Bergets fiksjon hadde noe for seg – altså at Norge virkelig er «90 prosent EU-medlem» – melder spørsmålet seg: Hva er det da ja-siden maser med?. Kan ikke Berget & Co. kaste inn hansken og la hele ideen om EU-medlemskap stede til hvile, dødfødt som den er? Hvis hun mangler skarve 10 prosent?

Sannheten – som alle krimlesere forstår – er at tallet 90 er ren diktning. For å ta ett eksempel: I femårsperioden 2003-2007 vedtok EU over 25.000 lover (lovbasen Celex), mens Norge godtok 1677 nye lover i EØS – under 7 prosent. På en rekke politikkområder baserer norsk politikk seg suverent på regjeringas og Stortingets egne beslutninger, ubundet av EU-vedtak. Det er faktum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det meldinga viser er at Norge samarbeider og handler greit med EU. Stikk i strid med ja-sidens skremsler for femten år siden om politisk isolasjon og økonomisk kollaps hvis vi ikke ble EU-medlem.

Meldinga viser verdien av Norges handlefrihet i det internasjonale samfunnets mange samarbeidsorganer. Allerede i dag opererer EU-landene med felles utenrikspolitikk på en rekke områder. Med Lisboa-traktaten vil samordninga innskjerpes ytterligere. Det betyr at (de små) EU-landene kun fremmer sine interesser på den globale arenaen gjennom EU. På viktige områder som forvaltning av havets ressurser, arbeidsliv, landbruk og handel har Norge og EU ofte vist seg å ha ulike interesser. Det at Norge står utenfor EU gjør at Norge kan fremme våre interesser direkte i det internasjonale samfunnet.

Eksempler i meldinga på norsk bruk av handlefrihet er initiativet for et globalt regelverk om kvikksølv og Cartagena-protokollen om biosikkerhet og genmodifiserte organismer. I de pågående klimaforhandlingene har Norge fremmet initiativ om bevaring av regnskog samt auksjonering av utslippskvoter for å finansiere håndtering av klimaendringer i fattige land. Andre eksempler er arbeidet for et internasjonalt forbud mot klasevåpen og landminer.

Tidligere i år ble Hellas dømt for traktatbrudd etter å ha lagt frem et forslag om skipskontroll for IMO (Den internasjonale maritime organisasjonen). EF-domstolen slo fast at medlemslanden ikke selv kan fremme slike forslag. Det er det kun EU som kan – også når EU som sådan ikke er medlem av IMO! En slik knebling i internasjonale organer er ikke i Norges interesse.