Storbyfeminisme

TV-serien «Sex og singelliv» er død, men disse fire kvinnene sies å representere feminismens tredje bølge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«SEX OG SINGELLIV»

er ferdig for godt på TV-skjermen, men den som trodde at impulsene fra serien er forbi, tar feil. I ei ny bok, «Reading sex and the city», slår forfatterne fast at serien har startet en ny postfeministisk æra i USA.

SOMMEREN 1998 VAR

overskriften på Times forside «Er feminismen død?». Et av illustrasjonsbildene var et portrett av den anorektiske, mentalt forvirrede og kjærestehungrige Ally McBeal fra serien med samme navn. Omtrent samtidig som Time antydet at feministene hadde forlatt det politiske søsterfellesskapet for å tilbe en mager, hvit, barnløs tegneseriefigur, ble det født en ny TV-serie: Teppet ble trukket fra for Manhattans fasjonable Carrie Bradshaw og hennes uptown-venninner Miranda, Charlotte og Samantha. I Sunday Times døpte Naomi Wolf straks serien: Et banebrytende feministisk epos.

NÅ HAR ALTSÅ

et helt kobbel av akademikere analysert serien med henblikk på hva den kan ha åpnet opp for i det konservative amerikanske samfunnet. De mener at det mest påfallende er at kjønnsrollene er byttet om. Det kvinnelige vennskapet står i sentrum, mens mannen er forvist til å være tilbehør. Kvinnen er det aktivt handlende subjektet, mens mannen oftest opptrer som kjønnsobjekt. Det som likevel skiller serien fra tidligere inkarnasjoner av frigjorte kvinner, er at selv om de spiller subjekter, har ingen av kvinnene gitt avkall på sin sårbarhet. Rollefigurene forener kvinnebevissthet med kvinnelighet, og det er dette som utgjør seriens postfeministiske framskritt fra 1970-åras betongfeminisme, skriver forfatteren Astrid Henry.

DERMED ER KVINNENE

en del av feminismens tredje bølge som betegner den generasjonen som fikk feminismen inn med morsmelka. Dette er generasjonen som tar kvinnebevegelsens landevinninger som en selvfølge og derfor ikke har behov for å marsjere militant i takt med kollektive dogmer. De konsentrerer seg i stedet om sine egne behov for sko, manikyr og en tur på byen.

GJENNOM ALLE ÅR

har vi lært, uten selv å merke det, at på film er kamera alltid mannens subjektive blikk og at kvinnen er den objektiverte - den som blir sett på. Derfor er det ikke vanskelig å ta av seg hatten av en TV-serie som setter kjønnsrollene på hodet og snur kamera andre veien. Men at en slik serie representerer en ny feministisk æra, kan synes å dra det for langt. Det er ikke slik at det er vi som imiterer TV, det er selvfølgelig TV som forsøker å følge etter virkeligheten. Noen ganger er en TV-serie i forkant av en bølge, men bølgen må uansett gis innhold av oss som ikke er på TV. Og i den virkelige verden vet vi at uptown-kvinnenes storbyfeminisme bare er et privilegium for et fåtall av verdens kvinner - nemlig den brøkdel som har rett klasse, hudfarge og språk.

DERFOR TRENGER IKKE

«Sex og singelliv» å stå for noe annet enn det det er: Et epos som speiler en flik av virkeligheten. Så skal vi andre ta oss av den tredje bølgen. Og som en amerikansk historiker sa det: «Each generation is in it's turn the tide, but it is not the ocean.»