Store drømmer

Ibsen reiste oppover Gudbrandsdalen på jakt etter eventyr - og nye bukser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET EKKELT, SLEIPT, svart troll lå på terskelen til fjellhytta til en viss Per Gynt, en elg- og bjørnejeger fra Kvam i Gudbrandsdalen. «Hvem er du?» spurte Gynt. «Jeg er Bøygen,» svarte udyret. Historien fortelles første gang i 1848, i Peder Christen Asbjørnsens «Rensdyrjagt ved Ronderne». Eventyrsamleren hadde hørt historien fra en femtenåring i Sel på 1840-tallet. Asbjørnsen fortalte den videre til Henrik Ibsen - og resten er litteraturhistorie.

LOKALBEFOLKNINGEN syntes Ibsen var en skuffende dikter: Da de fikk ham inn i stua, var han taus og innesluttet. Året var 1862, Ibsen hadde fått stipend for å samle folkeeventyr, han ville komme i kontakt med fortellerkunsten i «et levende bondemiljø». Det silregnet da dikteren la ut på sin Gudbrandsdalsreise, det fortelles at han måtte styrke seg på et glass øl før han dro fra Kristiania med toget til Eidsvoll. Derfra tok han båt, før han la ut på fottur med en bonde fra Lom. Ibsen skal ha blitt så begeistret for den lokale påkledningen - «knebenkleder» - at han selv iførte seg nikkers. For øvrig tok han seg over Sognefjellet i frakk og tynne sko. Også dette til lokal forargelse.

HISTORIENE OM Ibsens reise fortelles årlig under Peer Gynt-stevnet på Vinstra, denne gang av Ibsen-museets Erik Edvardsen. Ibsen ga selv den lokale Per liv ved å skrive til sin forlegger i København at Peer Gynt var en virkelig person. Lokalhistorikere mener mannen het Peder Laurissen og bodde på Nordre Hågå i Sødorp omkring 1650. I dag heter gården Peer Gynt-gården. Fjellveien heter Peer Gynt-veien; i noen dager i august rundt Vinstra heter alt noe med Peer Gynt. Lokalfiguren og dikt-personen er en hel industri - komplett med bussturer, kaffekrus, ullsokker og egen vin.

HØYDEPUNKTET under Peer Gynt-stevnet, som ble avsluttet sist helg med Ibsens oldebarn Tancred til stede, er selvfølgelig teaterforestillingen på friluftsscenen ved Gålåvatnet. Når de 16 000 billettene til neste års forestilling legges ut i oktober, forventes de å rase ut på tre timer. Over hundre lokale amatører er med hvert år. De gir den nasjonalromantiske, folkloristiske forestillingen kjøtt og blod. Innsatsen er upåklagelig, også fra de profesjonelle skuespillerne fra Oslo. Men det er ikke til å komme fra at det er scenografen som tar prisen - solnedgangen som lyser opp himmelen og bader den døende Mor Aase i bløtt, gyllent lys.

«OSS SKA RØSKE ti\'de og sende de\' hematt med tårevåte kjåkå» er motto for stevnet. Peer Gynt hadde det til felles med Ibsen at han ville ut og vekk fra lokalsamfunnet, der han følte seg misforstått, innestengt og ufri. Peer Gynt er gått over i språket som mannen som drømte seg bort fra livet. Men, som Peer Gynt-tolker Henrik Rafaelsen sa under et seminar i helga: Er det ikke verre å leve seg bort fra drømmen?