Store spørsmål

På norsk jord er det hittil bare drept ett menneske i en terrorhandling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Israelske Mossad-agenter skjøt ned og drepte marokkaneren Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Israelerne trodde de hadde funnet skjulestedet til Ali Hassan Salameh, palestineren som grunnla Svart September og sto bak gisselaksjonen mot israelske idrettsfolk under sommer-OL i München i 1972. Alle gislene ble drept i skuddvekslingen da tysk politi forsøkte å befri fangene. Men Sylvia Raphael og Abraham Gehmer og de andre som ble tatt og dømt for medvirkning til drapet på Bouchiki, tok feil og myrdet en uskyldig fremmedarbeider i Norge. Salameh ble funnet og drept i Beirut i 1979 av en bilbombe plassert av Mossad.

Filmskaperen Steven Spielbergs film «München» om Israels hevn med kodenavnet «Guds vrede» etter Svarts Septembers angrep i 1972, har ikke tatt med fiaskoen i Lillehammer. Det er forståelig fordi Spielbergs ærend ikke er å lage en rapport, men i dramatisk form stille særlig ett fundamentalt spørsmål som kommer helt til slutt i filmen. Det er agenten Avner som stiller det til sin føringsoffiser. Avner har ledet drapsenheten som har snikmyrdet palestinske ledere. Mossads hevndrap ble fulgt av nye palestinske angrep i en voldsspiral som fortsatt pågår. Avner spør sin overordnede hva hevnen har ført til? Og om hvorfor Mossad ikke i stedet for å myrde, hadde tatt palestinerne til fange og stilt dem for en domstol, slik det ble gjort med Adolf Eichmann? Spørsmålet skiller de to israelerne som i filmen møtes i Brooklyn, ved bredden av East River i New York. Spielberg lar kameraet følge Avner når de to går hver sin vei, og fryser bildet idet Manhattan skyline med tvillingtårnene World Trade Center fyller lerretet.

Både statsminister Golda Meir i 1972 og USAs president George W. Bush i 2001 valgte å se på terrorangrepene som krigserklæringer og ga seg selv krigsfullmakter. Meir gjorde det i hemmelighet, mens Bush straks og i full offentlighet erklærte at terrorangrepene var «krig». Krig er en unntakstilstand. I krig taler loven med dempet stemme, sa avdøde høyesterettsjustitiarius William Rehnquist. President Bush møter i dag nesten all kritikk med at han fikk krigsfullmakter da Kongressen ga grønt lys til bruk av makt.Riksadvokat Tor-Aksel Busch sier at denne krigsretorikken er forførende. I hans øyne er det riktigere å se på terror som en særlig ondsinnet form for kriminalitet. Da blir handlingene liggende innenfor rettsstatens rammer. Det bidrar blant annet til å opprettholde det viktige skillet mellom etterforskning og forebygging, og opprettholder et regelverk som hindrer fengslinger uten lov og dom slik USA nå har praktisert på Guantánamo Bay og i hemmelige fengsler i over fire år.

I USA omdefinerte daværende justisminister John Ashcroft det føderale politiet FBIs oppgave fra å etterforske til å forebygge. Redskapene var de vidtrekkende fullmaktene i the Patriot Act. Lovens fulle navn er «the Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism Act». Loven er ifølge forfatteren Gore Vidal det mest omfattende, og vellykkede angrepet på amerikanske borgerrettigheter i landets historie.I Norge er det hittil lykkes å forsvare rettsstatens rammer, men det er grunn til å tvile på om denne skansen også vil holde dersom Norge blir utsatt for et angrep som likner bombene i Madrid eller London. Selv uten et terrorangrep her hjemme, var skansen under press da justisminister Odd Einar Dørum foreslo vide, uspesifiserte fullmakter til Politiets sikkerhetstjeneste til å bruke utradisjonelle metoder for å forebygge terrorhandlinger. Riksadvokaten og den daværende opposisjonen i Stortinget måtte gjøre en jobb, etter hvert i samarbeid med Dørum, før viktige grenser ble gjenopprettet og fullmaktene kraftig innsnevret.

Det går en ubrutt linje i en demokratisk rettsstat fra den underrapporterte norske fullmaktsdebatten til de vidtgående fullmaktene til å drepe i «Guds vrede», og til den amerikanske krigserklæringen mot terrorismen. Hvor på denne linja rettsstaten bukker under, bør drøftes grundig. Mens vi ennå kan.