«Absurditetens og tragediens teater» kaller Hege Storhaug den siste tids dekning av kritikken mot Human Rights Service (HRS) på stiftelsens hjemmeside. Storhaug har rett. Anklagene mot HRS er både absurde og tragiske. Det er absurd hvis lederne av en statlig finansiert organisasjon skal «teste hvor integrerte» deres ansatte er ved å putte vodka i kaffen deres, svinepålegg på brødskiva og introdusere dem til tidligere nynazister slik Amal Aden hevder. Det er tragisk hvis de presser unge jenter i en kritisk livssituasjon til å stå fram i mediene og bryte med sine egne familier og miljøer, slik blant andre Kadra Yusuf, Saynab Muhamed og Nadia har hevdet. Men vi vet ikke sikkert om disse anklagene er riktige.

HRS opererer i et vanskelig landskap, blant jenter som blir utsatt for omskjæring og tvangsekteskap, der hemmelig adresse og krisesenter er regelen og ikke unntaket. Vitnene er ofte kvinner som ikke kan stå fram uten å sette seg og sine i fare. Dermed svekkes de anonyme vitnesbyrdene, og HRS kan vanskelig stille kritiske spørsmål tilbake. Det er mulig at den kontroversielle stiftelsen er utsatt for urettmessig kritikk på grunn av sine politiske holdninger. Det er mulig at både Kadra, Saynab, Nadia og de anonyme kvinnene lyver for å ramme HRS. Det er også mulig at Gerhard Helskog i TV2s Rikets Tilstand og NRK Brennpunkts Gerd Inger Polden og Torill Svaar avsluttet samarbeidene med Hege Storhaug på sviktende grunnlag og feilaktige påstander. På samme måte er det mulig at daværende statsråd Laila Dåvøy og Krisesentersekretariatets Tove Smaadahl begikk grove overtramp da de kritiserte HRS og deres metoder i forrige runde kritikk. Dagbladet har den siste tida forsøkt å gå inn i de ulike påstandene, men kan ikke endelig bevise at disse snakker sant. Lydopptakene HRS har gjort med Amal Aden stiller også hennes påstander i et underlig lys.