Stormakt, kaos, eller?

For ett år siden rådet optimisme i Russland. Nå er rubelen devaluert, samfunnet er i oppløsning og den politiske situasjonen uklar og uoversiktlig. Følelsen av reformpolitikkens fallitt brer seg. Men samtidig styrkes Russland som en utenrikspolitisk stormakt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historikeren Jurij Afanasiev peker i en artikkel i nyttårsutgaven av Moskovskije Novosti på enkelte forhold som kan forklare de motstridende bevegelsene. Statens stormaktsambisjoner har alltid vært det russiske folks forbannelse, hevder han. I alle fall siden Peter den stores tid har den russiske staten vært opptatt av å erobre territorier - i sovjettida dreide det seg like meget om den ideologiske erobringen av verden for kommunismen. Befolkningens ve og vel har aldri vært tema for herskerne. Det gjelder også for dagens makthavere.

  • Takket være ekspansjonstrangen og Sovjetunionens seinere ideologiske statsdannelse, der industrisentra og forskningsbyer ble kommandert fram, er befolkningen i Russland spredd utover et område som i utgangspunktet er ubeboelig: To tredjedeler lever i områder der gjennomsnittlig årstemperatur er lavere enn fem minusgrader. Dette utgjør så å si den geografiske årsaken til at en liberal markedsøkonomi ikke kan fungere i Russland. De abstrakte økonomiske retningslinjene bak den såkalte reformpolitikken tok ikke hensyn til hvor Russland ligger.
  • Av Afanasievs observasjoner kan vi trekke den konklusjon at bosettingen krever en sentralisert stat med blandingsøkonomi, slik vi finner i det tilgrensende Skandinavia. Svikter staten, vil Russland oppløses i mer eller mindre selvstendige områder, der befolkningen tviholder på det de har, handler med utlandet og nekter å understøtte sentralmakten. Dagens Russland framviser begge disse tendensene: Mens flere av regionene i realiteten er selvstendige og bare noen ganske få betaler skatt til Moskva, inngikk president Jeltsin nylig en intensjonsavtale med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko om sammenslåing av de to landene.
  • De vernepliktige rekruttene lever under elendige forhold, offiserer får ikke lønn, men forsvaret presenterte like før nyttår en ny generasjon jagerfly som kan utfordre de beste amerikanske flyene, og en ny atomrakett, Topol-M. Den skal kunne skytes ut fra mobile baser.
  • Det innenrikspolitiske kaoset til tross, Russlands politiske ledelse insisterer på at landet er en verdensmakt. Den mulige unionen med Hviterussland er nok vag hva gjelder praktiske spørsmål: Skal Lukasjenko stille til valg sammen med kandidater fra Russland ved neste presidentvalg? Men det teoretiske grunnlaget er soleklart: Den er svar på NATOs planer om utvidelse østover. Også opprustingen av atomforsvaret og støtten til Saddam Hussein er besvergelser som har til hensikt å mane en stormakt opp av virkelighetens kaos, selv om det fører til ytterligere nød og fattigdom for befolkningen.
  • Ingen statsdannelse kan likevel bevare sin styrke mens befolkningen går til grunne. Selv om Russland i sin historie jevnlig har gjennomlevd epoker av forvirring, eller «smuta», som det heter på russisk, varer ingen av dem evig. Heller ikke den landet nå er inne i. Tidligere er de avløst av autoritære styreformer. De tegnene som nå peker i andre retninger, tilsier en faktisk oppløsning av landet, noe som neppe uroer makthaverne og landets naboer mindre enn utsiktene til en mer eller mindre hard hånd.
  • Afanasiev framhever den skuffelsen over demokratiet som råder i Russland. Med god hjelp fra den såkalte markedsøkonomien har det da også forvandlet seg til et forbrytervelde. Som mange andre finner han ingen annen historisk parallell til dagens Russland enn Weimar-republikkens Tyskland. Men vi bør verken blendes av historiske forbilder eller drømme noe demokrati inn i Russland. Hele 90-tallet har landet stått i omveltningenes tegn. Uansett utfall av dagens forvirring vil det ennå ta lang tid før Russland finner sin plass i den moderne verden.