Stormangrep på monarkiet

Kitty Kelley er dagens mest forhatte kvinne i det britiske kongehuset, etter de pikante og skandaløse avsløringene i boka hennes. Det handler blant annet om et kongehus som er i fullstendig utakt med tida de lever i.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er neppe noen gang trykt ei bok som setter et så ubehagelig søkelys på det britiske monarkiet. Skandaleavsløringene er én ting.

Langt verre for monarkiets framtid er det at forfatteren avslører hvordan kongehuset mangler kontakt med tida de lever i. Hvordan de ikke klarer å identifisere seg med «vanlige folk». Hvordan familien har vært preget av politisk umusikalitet siden lenge før andre verdenskrig.

Og hvordan de tar sine privilegier for gitt og ikke tillater spørsmål ved sin pengebruk i et samfunn der arbeidsledighet og sosial elendighet er utbredt.

Grundig dame

Kitty Kelley har intervjuet lorder, ladyer, medlemmer av underhuset og folk som står, eller har stått, kongehuset nær, samt ansatte ved Kensington Palace, både folk på «gølvet», og medlemmer av hoffet.

Hun har møtt flere svært lojale sjeler, som blant andre lady Rotschild, som uttalte følgende: «Vi må beskytte kongefamilien vår mot seg selv... Vi trenger ikke noen bok av en objektiv amerikaner. Du skal ikke være objektiv når det gjelder de kongelige.»

Men de kritiske røstene dominerer koret.

Underhusmedlemmer kan prise seg lykkelige over at ikke den norske injurielovgivningen rammer dem i deres omtale av medlemmer av den britiske kongefamilien.

Null skole

En av grunnene til at kongehuset tidvis er i sterk utakt med folket, nå seinest i forbindelse med prinsesse Dianas død, sies å være deres manglende skolegang.

Dronning Elizabeth har for eksempel aldri gått på skole. En privatlærer ga henne undervisning noen timer i uka i britisk historie og heraldikk.

Det var prins Philip som presset på for at barna deres skulle få skolegang. Dronningen var sterkt imot å sende prins Charles på skole, men lot, ifølge boka, for en gangs skyld sin mann bestemme.

Dermed havnet den unge prinsen på private og meget eksklusive skoler, der han utelukkende møtte andre aristokrater. De ga ikke den unge tronarvingen all verdens innsikt i hvordan folk flest levde.

Stakkars barn

Selv om boka vil vekke harme rundt enkelte medlemmer av kongefamiliens oppførsel, kommer familiens barn til å sitte igjen med sympati.

Skal vi tro biografen vokste både prins Charles og prinsesse Anne opp uten å føle mye av sine foreldres kjærlighet og omsorg. Fysisk kontakt med mor var begrenset til håndtrykk og ett og annet klapp på hodet.

Men barnepiker og kammerpiker sto i kø for å ta seg av ungene, og føre dem til og fra de daglige møtene med mor.

Diana-hyllest

Til tross for at det kritiske søkelyset også rammer den avdøde prinsessen, har Kitty Kelley mye til overs for Dianas væremåte. Og ikke minst, hennes evne til å sette seg inn i vanlige folks, og vanskeligstiltes, kår.

«Hun gjorde rett og slett det som kongelige skal gjøre. Hennes blotte tilstedeværelse ga folk en bedre selvfølelse. Hun brakte lys inn i hvert eneste rom hun kom inn i, og det er derfor folk verden over plutselig kjente seg så alene og forlatt da hun ble borte. De innså at de hadde mistet noen som rett og slett var uerstattelig.»

Det skinner igjennon at Kelley mener monarkiet ville hatt bedre muligheter til å overleve med en Diana som dronning.