Storslagen trilogi

Tre kvinner, tre biografier, tre versjoner av historien om én og samme person, Jonas Wergeland, TV-produceren som satte nasjonen på ende med TV-serien «Å tenke stort».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jonas Wergeland, mannen som allerede fra barnsbein av balanserer mellom håpet om å være et vidunder og frykten for å være en idiot, en mann som vil bli et unntaksmenneske, som ønsker å bli livredder og drømmer om å bli oppdager; en forfører, en erobrer, en oppdager, en mann som stiger høyt - og faller dypt, etter at hans kone dør på mystisk vis, og han selv blir dømt for drap.

Dette er den overordnede strukturen i Jan Kjærstads storslagne romantrilogi - et opus magnum som kan ta pusten fra noen hver, et verk så rikt og sammensatt at det knapt kjenner sin make i nyere norsk litteratur, et verk hvis enkelte bestanddeler kanskje ikke alltid er helt på nivå med den grandiose helheten, men som nettopp i kraft av denne opphever sine egne 'svakheter', for også de skal det være plass til i dette megalomane forsøket på å reflektere en tidsepoke med et sammensatt og ekstraordinært individ som prisme.

Og om man stedvis kunne la seg sjenere av longørene i det midterste bindet, og om man under lesningen av de første par hundre sidene av «Oppdageren» opplevde noe av den samme tomgangsfølelsen, så skal det med ettertrykk slås fast at trilogien fra da av svinger seg mot stadig nye høyder og bringes til en avslutning som etterlater en i stum beundring, ikke minst fordi også de brikkene faller på plass som man før opplevde som unødvendige.

Sannheten?


Tre versjoner altså, den ene lagt ovenpå den annen, alle tre bestemt av det forhold biografen står i til sin hovedperson, m.a.o. svært ulike versjoner, også hva angår konkrete hendelser i Wergelands liv. Gir denne siste versjonen den endegyldige sannheten? Nei, men den korrigerer de to første på noen vesentlige punkter, og selv om vi holder oss for øye verkets attityderelativistiske menneskebilde og dets problematisering av forholdet fiksjon/virkelighet, må vi gå ut fra at forklaringen som her gis på mysteriet omkring konas død, er den rette. Men med sitt mylder av 'små fortellinger' med hver sin delsannhet negerer trilogien ellers i sin helhet en selvsentrert og selvbekreftende virkelighetsoppfatning.

Verket er skrevet ut fra en logikk som legger vekt på tilfeldighetenes spill og på mangetydige kryssforbindelser snarere enn på fast definerte sammenhenger og årsaksforklaringer. Både i sin tematikk og gjennom sin form viser den til det uuttømmelige lager av fortolkningsmuligheter som et menneskes livshistorie gir muligheter for.

Like lite som forfatteren lar de tre kvinnene besitte den ene universalnøkkelen som kan åpne dørene til de utallige værelser som rommer sannheten om Wergeland, like lite gir trilogien det endelige svaret på hvem Wergeland er. Har vi ham nå? Har vi fått løsningen på denne moderne Lillelord-figurens gåter? Nei, det har vi ikke, og det er ikke vanskelig å spå at den vil gi opphav til en rekke framtidige avhandlinger.

Mayas slør


I en avisanmeldelse kan man selvsagt ikke yte et slikt verk noen som helst rettferdighet. Jeg må derfor nøye meg med å peke på noe jeg anser som tre hovedsider ved verket. For det første handler det om tilegnelsen av kunnskap, om nødvendigheten av en grenseoverskridende eller grenseløs tilegnelse av ny viten, om de tilsynelatende uuttømmelige mulighetene for lærdom. Den er båret oppe av en kunnskapstørst og er samtidig en hyllest til det kunnskapssøkende menneske som neppe kan stoppe kjeften på dem som jamrer seg over den upoetiske encyklopedismen, men som vi andre bare kan slutte oss til.

For Kjærstads bøker, også denne, består ikke i en tilfeldig opphopning av viten. De er informasjon og fortelling på samme tid, skrevet ut fra det han tidlig kalte en kombinasjonsestetikk der fakta og innholdselementer kombineres på nye måter. Menneskets adelsmerke består i at det kan tenke flere tanker på samme tid, heter det i romanen.

Gjennom en rekke symboler, bl.a. mormorens prismekrone som bryter lyset i alle retninger - ett av flere miniatyrbilder som også peker mot verkets oppbygning som sådan - henvises det til det mål Wergeland setter seg - å organisere all tilgjengelig kunnskap fra de mest uensartede vitenområder for dermed å kunne gjøre et sprang fram i erkjennelse og fjerne mayas slør (som teksten hele tida vender tilbake til) for å oppdage noe bak virkeligheten eller det man tidligere har oppfattet som virkelig.

Metaroman


For det andre er Wergeland-trilogien kanskje Kjærstads mest intrikate og overbevisende metaroman (og det sier ikke så lite), en metaroman som på indirekte vis kommenterer seg selv gjennom en serie bimotiver og handlingstråder som alle i en viss forstand speiler verket som helhet. TV-serien «Å tenke stort» er et slikt motiv, likeledes Wergelands Prosjekt X som består i et forsøk på å vende helt om på Deweys klassifiseringssystem og legge grunnlaget for «et nytt kunnskapens tre».

Ikke minst speiler rammehistorien om noen ungdommers reise med båten «Voyager» (!) i Sognefjorden der et multimedieprosjekt søkes realisert ved at deltakerne vil skildre det de opplever i et helt nytt medium der skrift, bilde, film, lyd, arkitektur og design smelter sammen. Et navigasjonsinstrument for mennesker som er nysgjerrige kaller Wergeland det, og det faller lett å se utsagnet som identisk med forfatterens kommentar til sin egen tekst.

For det tredje, og det aller viktigste: Kjærligheten! All besvergelse av kunnskapens betydning, alle myriader av intellektuelle kryssreferanser til tross, det er kjærligheten som er det overordnede tema i «Oppdageren». Romanen er skrevet av en forfatter som setter kjærligheten høyere enn alt - en kjærlighetsromantiker som stedvis svinger seg opp til hamsunske høyder, og som gjør «Victoria» til sin bokskeptiske hovedpersons yndlingslektyre. «Kjærligheten var som elektrisitet. Den kunne gi varme og lys, men den kunne også mørkelegge og kortslutte livet,» erkjenner Wergeland.

I sin elskede Margretes skikkelse invaderes Wergelands skjøre verden av glass og lys. For hva hjelper alle disse veldige mengder av kunnskap hvis man mangler kjærlighet, eller enda verre: hvis man svikter kjærligheten. Og det er her, i (det mulige) sviket mot den ene store kjærligheten, det nav som det etter hvert viser seg at hele trilogien dreier seg om, det er her vi kommer nærmest noe som likner en nøkkel til forståelse av dette imponerende verket, der forfatteren har gjennomført noe som man skulle tro var umulig - å transformere en encyklopedisk roman til en kjærlighetsroman. En transformasjon som får grunnpilarene i den første til å skjelve.