Størst av de smarte

John Kenneth Galbraith, som døde sist lørdag, var inspirator for sosialliberale politikere på begge sider av Atlanterhavet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KANSKJE VAR HAN den største av «the best and the brightest» i amerikansk politikk og samfunnsliv. John Kenneth Galbraith var en intellektuell utbryterkongen som satte sitt merke ikke bare på sosialøkonomien, men også på amerikansk samfunnsliv i sin alminnelighet fra New Deal til han døde sist lørdag, 97 år gammel. Han var grunnleggende på linje med John Maynard Keynes i synet på statens rolle som hjelpende hånd der den usynlige ikke strakk til, og holdt fast på at blandingsøkonomien var best for menneskene også da markedsøkonomien feiret sine triumfer fra 1990-åra. Han hadde en pragmatisk, ikke ideologisk tilnærming til politikken, men som aktiv publisist og polemiker var han en prinsippfast liberaler fram til sin død. Han skrev som en gud, og lot gjerne «stilistiske hensyn bli framtredende i forhold til det faglige innhold», som Kåre Willoch skrev en gang. Men ingen innflytelsesrik sosialøkonom kunne neglisjere hans iakttakelser og teser, selv om han skydde de matematiske formler og de grandiose teorier.

DE FREMSTE av østkystliberalerne i amerikansk akademia og samfunnsliv har befunnet seg like vel på begge sider av Atlanterhavet, og Galbraith var intet unntak. I 40 år hadde han Harvard som sitt arbeidssted, men tilbrakte formende år på Cambridge under den keynesianske revolusjonen og i Stockholm mens Myrdalene var unge og lovende. I lange perioder av etterkrigstida hadde han vel så stor innflytelse på europeisk økonomisk politikk som på amerikansk, selv om han i flere tiår var en skattet rådgiver for hele gullrekka av presidenter fra depresjonens og krigens Roosevelt, via Truman til Kennedy og Johnson. Da Vietnam-traumet rullet inn over amerikansk politikk, og to unge Kennedyer lå i sin grav etter attentater, og Lyndon Johnson, den store samfunnsreformatoren i 1960-åra var jaget ut av Det hvite hus, ble han ungdomsopprørets ideolog. Norsk og svensk sosialdemokrati hentet inspirasjon fra hans syn på den moderne industristaten utover på 1970-tallet. Han ble lest av Trygve Bratteli, Reiulf Steen og Per Kleppe. Sosialdemokratene fant hos ham bekreftelsen på at de var på rett vei, skriver Francis Sejersted i boka «Sosialdemokratiets tidsalder».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer