Stort i lite land

Norge fikk ikke engang amerikansk presidentbesøk da vi var en framskutt amerikansk landingsplass for overvåkingsfly og en avansert lyttepost mens den kalde krigen var på sitt kaldeste. President Bill Clinton kommer til Oslo fordi noen nordmenn gang på gang klarer å stille til rådighet de møtestedene som partene i forhandlingene om fred i Midtøsten har behov for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vi befinner oss ved en avgjørende strategisk korsvei i gjennomføringen av Wye-avtalen,» sa presidentens sikkerhetsrådgiver Sandy Berger i Forum for Israel-politikk i Washington på onsdag da han forklarte hvorfor presidenten drar hit.

  • Dwight Eisenhower ble i 1951 hilst av jubel og snøras på Karl Johan da han var her som NATOs øverstkommanderende, før han ble president. Visepresident Lyndon B. Johnson kom i september 1963 og delte ut kulepenner til de innfødte foran Grand Hotel. Visepresident Walter Mondale var på besøk i 1979. Han dro vestpå til sine norske røtter i den vesle bygda Mundal i Sogn. Avgåtte presidenter har vi hatt. Sist var det Jimmy Carter som forleden holdt Johan Jørgen Holsts minneforelesning. Theodore Roosevelt fikk Nobels fredspris i 1906 mens han var president, men kom først i 1910 for å holde sitt Nobel-foredrag. Han ble selvsagt invitert på Slottet og lekte med kronprins Olav der Clinton etter planen skal spise både lunsj og middag på neste mandag. Det er presidentvalg i USA til neste år, og Clinton er nå en såkalt «lame duck»-president uten makt på hjemmeplan. Han lider nederlag i Kongressen. Men Norge er for lite til at selv en handlingslammet president normalt vil sette av tid til et besøk, langt mindre et som varer i to fulle dager og bare har ett reisemål.
  • Vi nordmenn liker å se fredsforhandlingene i Midtøsten i et lys der nordmenns innsats stilles i forgrunnen. Men daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst fikk bare en plass ute på plenen foran Det hvite hus i 1993 da Oslo-avtalene ble undertegnet og beseglet med det berømte håndtrykket mellom Yitzhak Rabin og Yassir Arafat. Det var Clinton selv som administrerte det. Oslo-avtalen er en avtale der partene anerkjenner hverandre og legger rammer for de egentlige forhandlingene, ikke en endelig avtale. Og nordmennenes rolle i det som ble til Oslo-kanalen, har i snart ti år vært tilretteleggerens. Selve prosessen og resultatene av forhandlingene tilhører partene selv. Det er dette grunnleggende prinsippet, og troskapen mot det, som nå fører til at et nytt toppmøte, denne gangen annonsert som en seremoni, finner sted med nordmenn som sentrale arrangører.
  • Ideen om å arrangere en minnehøytidelighet for Yitzhak Rabin i Oslo, fire år etter at Yigal Amir skjøt statsministeren i ryggen fordi han trykte Arafats hånd, ble unnfanget i sommer. Initiativet kom fra statsministerens enke, Leah. Amos Nadai, Israels ambassadør i Norge, trådte til. USAs ambassadør i Oslo, David Hermelin, både kjenner Clinton, og har nære bånd til Israel. Han har arbeidet hardt for dette opplegget. Utenriksminister Knut Vollebæk tente på ideen. Det gjorde også statsminister Kjell Magne Bondevik. Og i denne prosessen, som i alle de andre under Oslo-paraplyen, finnes det tett med fingeravtrykk satt av ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen som nå er henholdsvis norsk ambassadør og FNs visegeneralsekretær. Den pene Larsen og den stygge Larsen, som Yassir Arafat har kalt dem.
  • Sluttavtalen mellom israelske og palestinske myndigheter skal være klar i september neste år. Rammeavtalen allerede i januar- februar. Statsminister Ehud Barak og president Yassir Arafat trenger all den tid de kan få med president Bill Clinton i Oslo. Men det minsker fallhøyden å samle aktørene til en symbolmettet seremoni i Oslo rådhus til ære for mannen som ble myrdet fordi han hadde mot til å satse på fred.
  • Det var der i Oslo rådhus statsminister Yitzhak Rabin sto sammen med Shimon Peres og Yassir Arafat da de tre delte Nobels fredspris i desember 1994. Kanskje kommer det til å streife Bill Clinton mens han sitter under det samme taket at det kan ligge enda en Nobels fredspris i en sluttavtale om fred i Midtøsten med hans navnetrekk som garantist?