Stort løft i Bjørvika

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kveldens åpning av det nye operahuset i Bjørvika markerer slutten på en lang prosess. En viktig kulturpolitisk beslutning, og et strategisk grep i byplanleggingen, har ført til at opera, ballett, musikk, bildekunst og arkitektur kan oppleves i samspill i Oslos nye praktbygg. Seks hundre ansatte går fra kummerlige kår på Youngstorget til de aller beste arbeidsforhold. Den Norske Opera og Ballett har fått økte rammer for driften framover. Det gir institusjonen anledning til å utvide repertoaret og tenke nytt. Alt ligger nå til rette for å nå ut til et bredere publikum.

Sjelden har så mange kjempet så lenge for et nytt bygg. Operaen er et kulturpolitisk dristig prosjekt som vil stå som en kontrast til den smålåtenhet som ellers preger norsk politikk. Vi håper operaen vil bli et åpent hus. Musikkdramatikk skal og må være kjernevirksomheten. Men bygget er også en severdighet i seg selv, og vil forhåpentligvis brukes aktivt, både av tilreisende og av byens borgere.

Åpningen i kveld er likevel bare begynnelsen. Vi har for lenge hatt for lave mål i kulturpolitikken. Det er å håpe at operaens ledelse vil vise dristighet og teft for nye tendenser innen opera og ballett, og skape en kunstarena som fungerer i samtida. Men enda viktigere er det at vi nå kan gå videre som kulturnasjon. Det må ikke gå tusen år til neste praktbygg. Utfordringene står i kø: Det nærmer seg skandalen at planene for nybygget til Nasjonalmuseet på Tullinløkka fortsatt er i det blå.

Kulturpolitiske mål trenger ikke å begrense seg til bygninger. Stortingsvedtaket om Bjørvika-operaen er et dobbeltvedtak, som forplikter regjeringen til å legge bedre til rette for opera- og ballettvirksomhet også utenfor Oslo. Det bør nå skje. Regjeringen lovte en opptrapping på hele kulturfeltet, med programmet «Kulturløftet». Opera og ballett har nå fått et slikt løft. Det trengs mange flere.