Be noen tenke på Vestfold og du kan banne på at de ender opp med et eller annet mentalt sommerbilde. Solvarme svaberg med en rolig Oslofjord dovent skvulpende rundt føttene eller et sprakende sankthansbål som lyser opp bryggedansen. Vestfold er et gigantisk sommarland for alle. Også for oslofolka, alle de rare damene med navn som Dikke, Lillemor eller Bitte, som snakket høyt og skingrende til hverandre over reolene på butikken.

Jeg er oppvokst på Lillestranda i Åsgårdstrand. Det virker hvertfall sånn, brorparten av sommerminnene stammer derfra. Det var bare å labbe ned på formiddagen, alle var der. Nabodamer som halte oss opp av vannet når leppene nærmet seg blålilla. Jeg vet ikke om noen som hadde vannskrekk, vestfoldinger har svømmehud mellom tærne. Osloungene var store før de skjønte at nei, det er ikke sommer hele året her. Hver eneste gang de var på hytta skinte jo sola. Når bladene begynte å bli gule på trærne var de reist for lengst.

Det rare er at det egentlig er om vinterne Vestfold er finest. Det er mer avslappet, ikke så travelt med å nyte sola. Sommerminnene varmer aldri så mye som når du hopper på isflak på lillestranda en kald januardag. Moren min på ustøe ski nedover den bratte alléen fra Høegh gård. For seint oppdaget hun det steinharde hoppet midt i bakken. Det opplever de aldri, sommergjestene. De heter det i Vestfold. Gjester.