Sivil ulydighet er en politisk aksjonsform kjennetegnet av fire kriterier. Den må være motivert av sterk samvittighetsnød, gjelde ideelle, ikke-personlige interesser, være ikke-voldelig og dertil klart lovstridig. Kriteriene kan være vanskelige å kartlegge entydig. Men foreligger de, er aksjonsformen demokratisk legitim. Demokratiet bør tillate den sivile ulydighet som en sikkerhetsventil. Det hender, som hos Ibsens nifingrede militærnekter, at det finnes ett som lyser over loven.

Så langt har Heidi Sørensen sitt på det tørre. Og når hun bekjemper oljeutbyggingen, følger jeg henne gjerne. Men det er ikke hva denne sak dreier seg om. Den dreier seg om hvorvidt den aksjonsrett som i prinsippet tilligger enhver norsk statsborger, også gjelder for den som er valgt til stortingsrepresentant. Det spørsmål er ikke uten videre enkelt, men Heidi Sørensen ser åpenbart ikke dets omfang. Hun innrømmer at hun som representant har spesielle forpliktelser, men underordner dem uten videre sin samvittighet. Terskelen er høy, sier hun, men hun hopper elegant over den. Hvorpå hun fortsetter å argumentere for det sakstandpunkt hun inntok, og ikke vant frem med, i Stortinget. Og som er ganske irrelevant for hennes egentlige problem.