Storting og ulydighet

Stortingsrepresentant Heidi Sørensen skriver i Dagbladet 10.09. om utbyggingen av Snøhvitfeltet. I forbifarten streifer hun inn på sin sivile ulydighet. Hun begrunner sin holdning med sakens alvor og sin egen samvittighet. Dermed gjør hun et vanskelig spørsmål altfor lett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sivil ulydighet er en politisk aksjonsform kjennetegnet av fire kriterier. Den må være motivert av sterk samvittighetsnød, gjelde ideelle, ikke-personlige interesser, være ikke-voldelig og dertil klart lovstridig. Kriteriene kan være vanskelige å kartlegge entydig. Men foreligger de, er aksjonsformen demokratisk legitim. Demokratiet bør tillate den sivile ulydighet som en sikkerhetsventil. Det hender, som hos Ibsens nifingrede militærnekter, at det finnes ett som lyser over loven.

Så langt har Heidi Sørensen sitt på det tørre. Og når hun bekjemper oljeutbyggingen, følger jeg henne gjerne. Men det er ikke hva denne sak dreier seg om. Den dreier seg om hvorvidt den aksjonsrett som i prinsippet tilligger enhver norsk statsborger, også gjelder for den som er valgt til stortingsrepresentant. Det spørsmål er ikke uten videre enkelt, men Heidi Sørensen ser åpenbart ikke dets omfang. Hun innrømmer at hun som representant har spesielle forpliktelser, men underordner dem uten videre sin samvittighet. Terskelen er høy, sier hun, men hun hopper elegant over den. Hvorpå hun fortsetter å argumentere for det sakstandpunkt hun inntok, og ikke vant frem med, i Stortinget. Og som er ganske irrelevant for hennes egentlige problem.

Uholdbart

Jeg finner hennes standpunkt uholdbart. Som medlem av Stortinget kan hun ikke legitimt søke å hindre gjennomføringen av et vedtak. Jeg har to grunner for dette syn:

Den som har latt seg velge til Stortinget, har dermed valgt sin kamparena. Som medlem av Stortinget er hun ikke lenger en vanlig norsk borger, men borgernes representant, med en særegen makt og myndighet til å treffe avgjørelser. I det forum hun tilhører, har hun rett og plikt til å kjempe for sine standpunkter. Men hun har selvsagt også plikt til å følge de regler som regulerer beslutningsprosessen. Og dette er viktig. Riktignok bestemmer flertallet, men mindretallet tilhører også beslutningssystemet.

Det springende punkt om denne plikt må påhvile henne også når hun opptrer utenfor Stortinget. Jeg mener ja, i hvert fall når hun opptrer utenfor Stortinget. Jeg mener ja, i hvert fall når hun engasjerer seg i en sak Stortinget, inklusive henne selv, har behandlet og avgjort. Også da er hun noe annet og mer enn en vanlig borger; hun kan ikke i dag være en offisiell dr. Jekyll og i morgen en slags privat Mr. Hyde. Hun kan ikke den ene dag være representant med makt og innflytelse på høyeste plan, for så neste dag å ikle seg borgerens kledebon og bekjempe hva hun selv har vært med på, skjønt i mindretall, å beslutte. Utenfor Stortinget kan hun ikke legitimt, med lovlige midler, søke å oppnå hva hun har tapt under en votering innenfor.

Supplement

Sivil ulydighet er en adgang til innflytelse som tilkommer borgeren, ved siden av stemmerett, partimedlemskap og vanlig organisasjonstilknytning. Han får et supplement til sin borgerlige aksjonsradius. Det er i prinsippet menigmanns kanal, selv om den kanskje oftest benyttes av eliten.

Stortingsrepresentanten står i en ganske annen stilling. I sin spesielle egenskap har hun gitt avkall på en borgerrett til fordel for deltakelse på topp-planet. Hun kan ikke tilrane seg denne rett igjen ved å agere som en slags privatperson utenfor Tinget. Hun kan ikke få innflytelse både som representant og som menig borger i samme sak. Også i det perspektiv må hun velge, og hun har valgt.

Oppmerksomhet

Problemet fortjener større oppmerksomhet enn den hittil er blitt til del. Ikke bare er sivil ulydighet et komplisert begrep og den virkelighet det dekker like oversiktlig. Men det kan selvsagt drøftes om representantenes avkall på aksjonsretten gjelder ubegrenset. Hva hvis Stortinget treffer et åpenbart udemokratisk vedtak, f.eks. eklatant krenker menneskerettighetene? Skal representanten i mindretall være avskåret fra videre forsvar for fundamentale verdier? Spørsmålet er kanskje mer teoretisk enn praktisk interessant. For brister demokratiets felles verdigrunnlag, faller flere andre strukturer samtidig.

I denne sak er det vanskelig å frita Heidi Sørensen for alvorlig kritikk. Hun svekker respekten for demokratiets organer, og bringer en sensitiv demokratisk sikkerhetsventil i miskreditt. Hennes handling er ikke bare illegal: Den må ansees demokratisk illegitim.