Stortinget snytt for informasjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De åpne høringene om Gardermo-prosjektet har bekreftet at Stortinget hadde et svært mangelfullt grunnlag å fatte sin beslutning på, da flertallet den 8. oktober 1992 gikk inn for å legge den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Luftfartsverkets direktør, Ove Liavaag, har bekreftet at man etter signaler fra Samferdselsdepartementets øverste administrative ledelse stoppet et brev med anbefaling om å utrede flere alternativer. Man vraket med andre ord relevante faglige råd fordi man ikke ønsket å skape unødig uro.
  • Tidligere ekspedisjonssjef og seinere prosjektdirektør for Gardermo-prosjektet, Steinar Killi, har innrømmet at man ikke foretok markedsanalyser som kunne gi sikrere grunnlag for å mene hvor stor andel av de reisende som ville bruke flytoget. Ei heller ble det foretatt grundige nok geologiske og hydrologiske undersøkelser før man gikk i gang med tunnelarbeidene i Romeriksporten. I dag har Gardermobanen en betydelig lavere markedsandel av de reisende enn det Stortinget la til grunn. Prislappen på prosjektet ble dobbelt så høy som forutsatt, og aksjeselskapet er ikke i stand til å betjene mer enn en fjerdedel av gjelden på over åtte milliarder kroner.
  • Sosialøkonom Steinar Strøm, som satt i Mydske-utvalget, mener man må lenger ned i alfabetet enn M for å gi prosjektet karakter. Indirekte sier han at arbeidet fortjener Ng, eller kanskje Måtelig, som er ikke bestått. Tore Tønne, som ledet NSBs eget granskingsutvalg, karakteriserer utredningene som lå til grunn for å igangsette arbeidet med Gardermobanen som en ren forstudie. Som beslutningsgrunnlag fortjener forstudien strykkarakter, mener han.
  • Dersom det viser seg at de ansvarlige statsrådene har kjent til disse forholdene, er det dramatisk. Da står vi foran soleklare brudd på informasjonsplikten. Det er viktig å merke seg at flere statsråder har ansvar. Lars Gunnar Lie (KrF) var samferdselsminister da Luftfartsverket stoppet det mye omtalte brevet. Sissel Rønbeck styrte departementet da vannet begynte å fosse ned i tunnelen. Kjell Opseth var imidlertid ansvarlig statsråd fra november 1990 til oktober 1996 og var den som hadde størst mulighet til å ha oversikt over problemområdene.