Storverk om en kjempe

Biologen og filosofen Geir Hestmark har skrevet et mammutbind om en av de mest sentrale skikkelsene i norsk vitenskap - geologen og entreprenøren Waldemar Christopher Brøgger (1851- 1905).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke mange har hørt om Brøgger eller kjenner hans betydning. En bok på 862 tette sider er nok til å skremme de fleste, men de som ikke lar seg forskrekke, vil lære svært mye nytt om norsk historie i siste halvdel av forrige århundre. Med Arild Stubhaugs Abel-biografi («Et foranskudt lyn» Oslo 1996) og nå Hestmarks Brøgger-studie begynner det å framstå et bilde av norsk vitenskap på 1800-tallet som en avgjørende drivkraft i moderniseringen av landet.

Tradisjonell historieskrivning har vært tilbakeholden på dette punktet. Man har i det vesentlige oppholdt seg ved politikken og antatt at de avgjørende endringene i nasjonens liv oppsto og skjedde der. Hestmarks bok leder blikket i en ny retning. Boka er velgjørende også fordi den er skrevet i en annen toneart enn den innøvde faghistoriske retorikken som gjerne spiller rollen som eksamenskommisjon for fortidas politikere.

Alle kjente alle

Teksten til Hestmark er frisk og optimistisk som den tida han beskriver. Noen ganger blir han vel pratsom, men det har han god grunn til, fordi nesten alt det stoffet han presenterer om Brøgger og hans tid, er nytt. Og for en tid!

Her vrimler det fram små og store personligheter fra gammel skolelærdom. Norge og Christiania var jo så små enheter at alle kjente alle. Når man leser om Brøggers bekjentskapskrets og hans utvikling som fagmann, foretaksmann og politiker, repeterer man samtidig hele det velkjente persongalleriet fra norsk storhetstid.

Den nasjonale selvhevdelsen forut for selvstendigheten i 1905 ga grobunn for foregangsmenn på alle felter. Samklangen mellom den enkeltes ærgjerrighet og nasjonens behov for å briske seg skapte slike skikkelser som Waldemar Christopher Brøgger. Han spilte en avgjørende rolle for den fredelige løsningen med svenskene i 1905.

Han var en av grunnleggerne av den norske geologien. Han hadde en finger med i byggingen av Nasjonalbiblioteket, Bergensbanen, Nidarosdomen, polarskuta «Fram», Nansenfondet, museene på Tøyen, Nationaltheatret, og han skaffet Det norske Vitenskapsakademiet dets hus i Drammensveien.

Hoverer ikke

«Han ble Norges største nasjonale byggmester,» skriver Hestmark, som ikke på noe punkt forsøker å skjule sin beundring for «generalen». Med dårlig kamuflert tilfredshet bemerker han at Rune Slagstad ikke nevner Brøgger i sin meget omtalte bok «De nasjonale strateger» (1998). Om noen skulle nevnes i en bok med denne tittelen, måtte det være W.C. Brøgger. Men Hestmark hoverer ikke. Slagstads glipp bekrefter bare at Hestmark virkelig har nytt å fortelle.

Først og sist er Hestmarks bok en framstilling av vitenskapsmannen Brøggers karriere. Geologen blir den første grundige kjenneren av Oslo-feltet, som på mange måter er en enestående steinpark også i europeisk målestokk. Her lå et materiale og ventet på mange livsverk. For Brøgger som for andre nordmenn var studiet av Norges faste fjellgrunn noe mer enn en formal vitenskapelig interesse. Fjellgrunnen var feste for den nasjonale identitet og mulig kilde til nye næringsveier.

Saftig brygg

Hestmarks bok er en virkelig åpenbaring. Det er ikke ofte en avhandling gir så mange friske og nye innsikter. Men dette mammutverket gjør nettopp det. Hestmark nøyer seg ikke med å varme opp gammel suppe fra Seip, Nordby eller Sejersted. Han koker et kraftbrygg med selvplukkede ingredienser og reiser et tårn som virkelig kaster nytt lys over en av de mest sentrale periodene i Norges historie.