Storvik gir oss håp

I sin siste offisielle framtreden som sjef for Norges Bank, framførte Kjell Storvik en svanesang som nesten liknet på optimisme, skriver Dagbladets Egil Ramnefjell og Ida Grieg Riisnæs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens Storvik for siste gang la fram de økonomiske forventningene for årene framover, styrket krona seg med mer enn to prosent i løpet av gårsdagen. Også oljeprisen steg kraftig.

De færreste kan som Storvik, med uforstyrrelig mine, legge fram prognoser om at det vil bli dobbelt så mange arbeidsledige om tre år, det vil si 100000 ledige, og så konkludere med at dette blir et særdeles moderat tilbakeslag.

Men Storviks tone var likevel lysere enn vi har vært vant til:
Med aristokratisk buet nese, buskete bryn, tunge øyelokk og britisk ubevegelig overleppe har sentralbanksjefen innprentet behovet for budsjettinnstramming og advart mot utgiftsvekst, overoppheting og økonomisk krasjlanding. Uten at noen tilsynelatende tok ham alvorlig.

Asia-krise og oljepris-stup tvang Storvik til å ta grep: I løpet av noen få uvirkelige augustdager doblet han nesten renta og påførte nasjonen rentesjokk mens statsministeren fikk depressiv reaksjon.

Nakketak

Dermed kom rentesjokket som sørget for den nedkjøling og innstramming av økonomien som politikerne aldri kunne bli enige om å få til. Siden har Storvik ikke løsnet på nakketaket han skaffet seg. Resultatet har vi sett. Politikerne har kappet og kuttet om kapp for å gjøre sitt til at budsjettet blir så stramt at renta kan settes ned igjen.

Så har ikke skjedd, men i går tente Storvik i det minste et håp om en rentereduksjon til høsten, om vi steller oss klokt.

Borte var all tidligere tale om krasj og stup og styrt i norsk økonomi hvis ikke bremsene ble slått på. Nå snakket han og hans medarbeidere om «omstilling» og «særdeles moderat tilbakeslag». Dette vil gi norsk økonomi en svakere utvikling i 1999 og fram til 2001, før den gradvis gjenvinner veksten i kraft av sin sterke finansielle stilling og grunnleggende sunnhet.

Usikkert

Etter eget utsagn har Storvik nå et godt grep om kronekursen. Han har tilsynelatende en urokkelig tro på at den høye renta kombinert med det vedtatte budsjettet vil bringe kronekursen tilbake til utgangsleiet. For aller første gang fikk politikerne nesten uttalt ros fra Storvik: Det vedtatte budsjettet er «etter omstendighetene vel tilpasset den økonomiske virkeligheten». Dermed ligger det vel til rette for at rentene vil gå ned, mener han.
Men det er slett ikke selvsagt at krona styrker seg i løpet av første halvår, med usikre verdensmarkeder og en like usikker oljepris. I tillegg er det uvisshet om euroens virkninger på kroneinteressen. Derfor kan dagens svake krone og høye rente i realiteten holde seg lenge.

Også Storvik hadde tatt høyde for dette. Derfor skisserte han også en langt mer pessimistisk utvikling, basert på en kronekurs og rente på dagens nivå. Dette vil gi oss en langt hardere landing, med svakere vekst og høyere arbeidsledighet.

Storvik la imidlertid mer vekt på den optimistiske prognosen, som sier at vi får et rentenivå som skal ligge bare et halv prosentpoeng over det europeiske fra 2001.

Storviks framtidsoptimisme er tuftet på at politikerne ikke faller tilbake til gamle synder og øker de offentlige utgiftene straks de ser arbeidsledigheten øke.

Langt fram

- Arbeidsledigheten vil øke, men neppe bli høyere enn halvparten av gjennomsnittet for Europa, sa Storvik.
Derfor må heller ikke partene i arbeidslivet være for opptatt av sysselsetting, men legge vinn på å få til moderate oppgjør. Moderate lønnstillegg i årene framover vil ifølge Storvik være det vesentligste bidraget til å dempe veksten i arbeidsledigheten. Det er hans hilsen til partene i arbeidslivet som i går og i dag sitter sammen med statsminister Kjell Magne Bondevik og drøfter inntektspolitisk samarbeid.

For Storvik tror fortsatt på solidaritetspakten :

- Det synes som om den har virket godt over tid, sier han. Ikke desto mindre opprettholdt han den sterke kritikken av politikerne han tidligere har kommet med for deres manglende evne til å stramme inn i statsbudsjettene fra midten av 90-tallet. Men han frikjenner partene i arbeidslivet for deres lønnsfest i år.

Om Norges Banks rolle i solidaritetspaktens treenighet, med rentesjokket som det mest kontroversielle, utstedte han denne bramfrie egenattesten:

- Bedømt ut fra forutsetningene ser jeg ingen grunn til å beklage virkemiddelbruken i det forgangne år.