Straff for forbryterne

Jeg vil ikke si at vi har født et monster, men babyen har sine defekter, uttalte den nederlandske delegaten Gam Strijards etter at den permanente internasjonale straffedomstolen ICC fikk sin trange fødsel forrige fredag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den største defekten er at USA etter å ha deltatt aktivt i forberedelsene til domstolen nå ikke vil vedkjenne seg ansvar for den. Dermed er det uvisst om nyskapingen vil leve opp til å bli en livskraftig straffedomstol. Det vil kreve krefter og mannsmot å rettsforfølge de verste av verdens forbrytere - de som handler på statens vegne og med maktapparatets velsignelse i ryggen.

  • USAs viktigste krav var at amerikanske borgere aldri skulle kunne nås av ICCs overnasjonale arm. Et slikt smutthull ville ført til en politisk overstyrt domstol uten moralsk autoritet eller juridisk legitimitet. USAs allierte ga ikke etter, til tross for supermaktens bølletaktikker. Likevel har ICCs 200 sider lange traktat endt opp med noen stygge hull. Det verste er kanskje at tredjeland ikke kan utlevere ettersøkte personer med mindre den ettersøktes egne myndigheter, eller landet der forbrytelsen ble begått, sier ja. Dermed kan mange krigsforbrytere fremdeles trygt dra på utenlandsferie.
  • Det rareste av smutthullene fikk Frankrike om bord i ICC-skuta. De første sju åra av ICCs levetid får alle medlemsstater som ønsker det unntak for krigsforbrytelser, men ikke for folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten. Hva slags skumle planer har egentlig Frankrike som krever sju års krigsforbryterimmunitet? Et annet rart, og trist, poeng er at Israel var blant de sju statene som ikke underskrev traktaten. Opprettelsen av Israel hadde en direkte sammenheng med jødeutryddelsene. Nå har Israel valgt å stå utenfor en domstol som skal straffe framtidas folkemordere.
  • Vårt nye tilskudd til FN-familien har et rekordlangt svangerskap bak seg. Ideen om en permanent internasjonal straffedomstol dukket allerede opp under den fransk-tyske krigen i 1870- 71. I vårt århundre har to verdenskriger, en kald krig og det meste innimellom brutalt tatt fra oss troen på menneskets iboende godhet. Men det selvsamme århundret har også sett en enorm vekst i internasjonal rett. I 1949 kom Genhvekonvensjonene, som regulerer hva som er lovlige krigshandlinger. 188 stater har underskrevet. Med ICC har konvensjonene fått en domstol som kan bringe disse høye prinsippene ned til konkret rettspraksis.
  • Ikke det at krigsforbrytere ikke har fått sin straff før. Etter første verdenskrig måtte Tyskland betale krigserstatning for sin «aggresjon». Etter annen verdenskrig ble enkeltpersoner for første gang i historien stilt til ansvar for sine krigsforbrytelser under Nürnbergprosessen i 1945- 46. I dag har vi domstoler for Rwanda og det tidligere Jugoslavia. Felles for alle er at de er drevet fram av krigsvinnerne, de mektige. På tiltalebenken sitter taperne, de svake - og de uten en mektig alliert i ryggen.
  • Derfor fikk vi ingen krigsforbryterdomstol under den kalde krigen, til tross for entusiasmen etter Nürnbergprosessen. I den kalde krigens dager var det knapt en flekk på verdenskartet som ikke tilhørte en av supermaktenes interessesfærer. USA og Sovjetunionen fungerte som verdenspoliti i sin egen bakgård og hylte opp om menneskerettighetsbrudd i naboens. En uavhengig internasjonal straffedomstol passet dårlig inn i dette bildet. Sikkerhetsrådet med vetorett for stormaktene var derimot skreddersydd.
  • Så kom tøværet, og bare få år etter Berlinmurens fall var ideen om en permanent krigsforbryterdomstol tilbake på dagsordenen. I 1994 fikk entusiastene høre at det ville ta minst femti år før domstolen kunne bli en realitet. I 1996 stilte nesten alle stater seg bak opprettelsen. I 1998 ble ICC vedtatt. Famling og smutthull tilside, 120 stater sa 17. juli modig ja til å opprette en internasjonal institusjon som skal være immun mot makt og konsentrere seg om rett. Det er et ubestridt skritt framover.