Straff i manesjen

Siste nytt fra Hanne Harlem: Kjøpesentrenes vektere skal selv få lov til å pågripe naskere. Ikke et ord fra justisministeren om konsekvensene av at underutdannede sikkerhetsvakter skal leke politi. Når vil liv gå tapt for å beskytte eiendomsretten til varer som faller under beløpsgrensen på 3000 kroner som skiller naskeri fra tyveri?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Justis-Harlem, Rimi-Hagen og Rema-Reitan burde innse at verken pulverkaffe, rulletobakk, en frossen høne under hatten eller Hagens framgang på meningsmålingene er viktig nok til å utfordre liv, helse og rettsstatens prinsipper.

  • Men klimaet er for tida ikke det beste for nyanserte oppfatninger om kriminalitetsbekjempelse. Partienes dagsorden domineres av nulltoleranse overfor mindreårige verstinger og ultrakriminelle imamer. I justiskomiteen på Stortinget hersker Høyres Kristin Krohn Devold. Partiets utkast til kriminalpolitisk program bærer preg av at heller ikke hun vil navigere seg ut av symbolpolitikkens skoddeheim før valget neste høst.
  • På Stortinget finnes det ikke en eneste kvalifisert jurist med liberal støpning til venstre for Fridtjof Frank Gundersen, og da har jeg ikke glemt Jan Petersen. Våre justispolitikeres vulgærkriminologiske kappgang for høyere straffer og stadig mer inngripende overvåking av enkeltmenneskers liv, foregår uten korrektiv og debatt.
  • I dette bildet er Høyesterett blitt et interessant kriminalpolitisk alternativ til politikernes slagordpregede populisme. Høyesteretts straffesaker har i det siste i oppsiktsvekkende grad vært preget av overskudd og vilje til å gå dypt inn i prinsipielle problemstillinger. Siden i sommer har Høyesterett gått opp grensene for provokasjon og ulovlige etterforskningsmetoder i tre saker. Straffenivået i narkotikasaker er underkastet grundige vurderinger med stor prinsipiell og praktisk betydning. Dommerne har med innlevelse delt seg i to i spørsmålet om hvordan den som ved en feil skyter en annen enn den han sikter på, skal straffes. Det hører også med i dette bildet at Høyesterett i plenum i to saker har vurdert den enkelte borgers rettigheter etter nasjonalt lovverk opp mot internasjonale rettskilder. Dom i den siste plenumssaken faller om kort tid.
  • Den store strafferettsreformen i 1995 bidro til å åpne for Høyesteretts nye og mer prinsipielle rolle. Mens rikets øverste dommere tidligere brukte mye tid på å finjustere straffutmålingen i de mest trivielle saker, er denne oppgaven nå i stor utstrekning overlatt til lagmannsrettene. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith er i ferd med lykkes med sitt prosjekt om å revitalisere Norges høyeste domstol og dens rettsskapende betydning. Høyesterett rekrutterer fortsatt departementsembetsmenn, sist Nina Frisak fra Statsministerens kontor. Mer markant er innslaget av advokater og universitetsprofessorer fra Oslo, Bergen og Tromsø. Fornyelsen av Høyesterett hadde ikke vært mulig uten dommere som har inhalert noe av lufta utenfor departementskorridorene.
  • Nylig klarte fem dommere å levere tre forskjellige begrunnelser for sine oppfatninger om straffenivået i narkotikasaker. To kvinnelige dommere gikk inn for samfunnstjeneste for en ung mann som ble tatt med 20 gram heroin til eget bruk. Men to mannlige dommere, anført av tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn, mente at det var nødvendig med en fengselsstraff på ett år. Til slutt gikk justitiarius Carsten Smith inn for en straff på ti måneder, noe som også ble resultatet. De fem var enige om at Høyesterett i flere avgjørelser har sett mildere på kjøp og oppbevaring av narkotika til eget bruk enn der det er tale om videresalg. En slik trippeldissens i en dagligdags narkotikasak hadde neppe vært innenfor Høyesteretts fantasi for ti år siden.
  • Selv om Høyesteretts rettspolitiske rolle naturligvis begrenses av sakstilfanget og av lovverkets rammer, er domstolen for alvor blitt en manesje for en mer nyansert og faglig sterkere kriminaldebatt enn den som føres i «Holmgang» på TV 2. Domstolen har tiltatt seg mer makt til å skape rett. Den er bygd på noe mer varig i den norske samfunnsmodellen enn flyktige velgerstrømninger.